RÅ-ROCKERE. Ole Petter Andreassen ga liv i gamle Creedence Clearwater Revival sanger. Foto: Hallgeir Bakken.

Under det mystiske navnet finner vi tre av Norges fineste rockere. De forsøker å ta tilbake Creedence Clearwater Revival fra to-manns orkesterne som herjer rundt på høyfjellshotellene denne påska.

Med en oppvekst i bygde-Norge har jeg fått min del av Hubba-Bubba tolkninger av John Fogertys sanger. Spesielt «Proud Mary» har blitt pervertert med saksofon-soloer, dvask gitarspilling og masse romklang. Men sånn var det når eneste mulighet for kulturelle opplevelser bestod av danseband på lokalet eller blandakor bestående av pensjonerte gardkjerringer. Lillehammers Morten Lunde (Shit City, The Mormones), Ole Petter Andreassen (The Cumshots, Black Debbath, Thulsa Doom) og Håvard Takle Ohr (El Cuero) har de siste årene misjonert Creedence-budskapet som noe ufortjent ikke har fått den status som Neil Young, Gram Parsons og de andre alternativ country-inspirasjonskildene har oppnådd.

BLUESROCK. Magnus Lillengen lot gitaren skrike. Foto: Hallgeir Bakken.

Et annet band som også er glad i covere er blues-kvartetten Screaming T-Kleiven & Trio Grande som fikk jobben med å få påske-dorske døler i konsert-modus. Falsk/Mathisen sang at «en blues tar aldri slutt» og det gjorde den heller ikke på Paddy´s litt lenger nord i Storgata samme kveld hvor det ble arrangert en 12-timers Mini Festival. Gitarist Magnus Lillengen & co holdt seg derimot i selene og spilte et halvtimes bluesrock-sett hvor gitarspillingen hans får velfortjent oppmerksomhet.

Rundt halv-tolv tida skled de tre råtassene av noen hedonistiske rockere opp på scenegulvet. Ole Petter hadde samme bekledning og utstyr som når han spiller med Kristopher Schau og sjokkrockerne i The Cumshots; cowboyhatt- og boots, skinnjakke og brodert skjorte. Når han tar på seg gitaren endrer han karaktert og går under scenenavnet El Doom. Og El Doom har alltid fått god mottagelse på Lillehammer og storkoste seg også denne gang. Han startet freidig med å introdusere dem som et Flekkefjord-band, mens Håvard fra Ålesund og Morten bare ristet på hodet og humret. Og med det satte de tonen for resten av kvelden. Foreldrene til bassist Morten var på plass og fikk en hyllest fra Flekkefjord-mannen for den ekstra gode jobben de gjorde den kåte høstdagen i 1976 da Morten ble unnfanget.

Young Fogertys spilte alle de kjente sangene, men også titler som bare de mer innbitte Creedence-lytterene kjenner til. – Ved å spille i et coverband så slipper man å lure på om de fremmøtte liker låtene eller ei, kvitret Ole Petter. Trioen spilte energisk, bredbent og med store glis.

ET HERLIG ROCKELIV. Damene på første rad skrek og danset. Foto: Hallgeir Bakken.

Etter et vel gjennomført sett takket de for seg, men kom raskt opp igjen med hjelp av rop og klapp fra salen. – For et herlig liv! På første rad står damene og hyler, gliste gitaristen mens han svett under bremmen hang på seg seks-strengeren igjen. Aldri har vel kommentaren «Spell no´Creedenca ´a!» fra salen passet bedre enn akkurat denne kvelden.

Jack Dalton

Årets Zoom-vinner Jack Dalton og Urørt-vinner Jack Dalton var ute på sin seiersrunde rundt om i Norge og Bingo´n på Lillehammer er fast stoppested.

The Pink Robots, Jack Dalton og Stereobullet

Zoom er en årlig konkurranse som siden 1997 har kåret norges beste usignerte live-band. Urørt er i regi av NRK som lar usignerte norske band få dele musikken sin på nettet og presenterer disse på eteren. Ukentlig plukker en redaksjon ut en vinner og til slutt kårer lytterene årets vinneren. Begge konkurransene har vist seg effektive for ukjente band til å oppnå oppmerksomhet. Men lager man musikk som ikke egner seg for radio faller man helt gjennom, men da er man heller kanskje ikke interessert i konseptet. Men det er påfallende få metalband som deltar, mens det fra hardcore/pønk-scene deltar flere.

Stereobullet

Med Zoom Urørt-seiers turnéen innebærer det også at et lokalt band varmer opp. Og for Oppland var det Hov-bandet Stereobullet som hadde overbevist juryen. Derimot var det sørgelig få som fikk de med seg. Alle tre band fikk 30 minutter hver til å presentere seg og trioen fra Hov gjorde en fin opptreden. Ålreite låter hadde de også, og har de ikke allerede deltatt i konkurransene så bør de slenge seg på. Og musikken? Det var indierock som lener til band fra den amerikanske østkysten med dertil slentrende vokal.

Jack Dalton

Jack Dalton har base i Trondheim og består av blant annet skjåkværen Tom Andre Hånsnar på bass og noen karer fra de dype skoger i Hedmark. Bandet med samme navn som den lille hissigproppen i Lucky Luke er nok glad i amerikanske post-hardcore band som At The Drive In eller Cave In. Som vinner av beste live-band forventer man noe ekstra fra scenen, men denne kvelden bar ikke preg av noe ekstraordinært. Energinivået og entusiasmen burde ha ligget noe høyere. For det gjorde den med siste band ut; The Pink Robots.

The Pink Robots

Bergensbandet vant Urørt-konkurransen med låta «Curly» som ga nok oppmerksomhet til at debutalbumet entret topp 20 på VG-lista! Og endelig ble det folksomt foran scenekanten. Ikke ulikt Superfamily både musikalsk og sceneopptreden, det var fengende låter, 80-talls synther, morsomme antrekk og god stemning. Vokalist Hans Christian Helgesen kunne fortelle at de for hver konsert kåret kveldens publikummer og riktig nok, på slutten av kvelden ble en smørblid kar pekt ut. Kvelden startet oppløftende, ble midtveis litt tafatt før The Pink Robots mente det var på tide med en real fest.

Krohn & co våknet til en ny vår med platesalget til Übermensch (2007) og oppfølgeren er klar, den 11. i rekken. Musikalsk har de blitt dorskere og lettere til sinns med årene. Det starter så flott med ´Zeppelin kloningen «Rocker», som er slepen og seig. – Kjøp billett og stell´ deg i kø, harru´ flaks, fårru´ se meg dø, synger Michael om livet som rockelegende. Det tunge og mørke bandet vi opplevde på 90-tallet ser ut til å være en saga blott. Raga vil forbli synonymt med rock, men det er de rolige låtene som skinner best. Det er mulig de synger fra hjertet i «Dyr i Drift»: – noen gang savner jeg den tiden da alt var så ukomplisert. For selv om jeg sitter igjen med følelsen av at den gamle strofen «Det er best å være streit» denne gang har innhentet dem selv, har de snekret sammen et fint album med to-tre svake sanger. Leflingen med britisk indierock i «Nerd» og «Snegle» er ikke allverden, men de glemmes raskt når Raga førstkommende lørdag spiller de gamle klassikerene på Bingo´n.

Terningkast 4

- Lag no´ jazz-støy ´a! Tubaist Kristoffer Lo med blanke messingen.

Skjåkvær Trond Bersu og hans Pelbo smalt inn på VG-lista forrige uke og rakk også å riste lillehamringene med dyp tuba.

Å entre VG-lista på 18. plass som debutant uten TV-reklame i ryggen, står det respekt av. At Pelbo også ligger to plasser foran en annen norsk debutant samme uke; The Pink Robots som har hatt tung hjelp av NRK Petre, sier noe om kvalitetene trioen har. For ikke er det pop. Ei heller rock eller jazz. Det er melodiøst, spilt av jazzmusikere med trøkket fra rocken. En lettere utgave av Morphines baryton-blues rock. Mer poppa enn No Means No. Kort og greit så passet de godt inn på Lillehammers rockeklubb Felix.

Hyl og mobilknips

Ikke noen tvil om at det var jazzmusikere som spilte denne kvelden. For hvor ofte hyler og klapper Felix-publikummet når trommisen drar noen trioler? Kanskje kan det ha noe med at Bersus trommer ikke druknet i grøtete gitarer, slik at trommeskinnet fikk synge seg ferdig mellom hvert anslag? For dette var en konsert fri for gitarer. Kun vokal, tuba og disse «syngende» jazz-trommene som innimellom ble riktig så slemme og bombastiske.

Oppturen

«Har dere det bra, elle´? Kult, det har vi også!» meldte vokalist Ine Kristine Hoem. Med et lite brett med effekter samplet hun sin egen stemme og skrudde den i alle retninger og drev bandet fremover. De kan ikke ha vært annet enn særdeles fornøyde med behandlingen de fikk denne kvelden, trioen fra Trondheim. For en ting er sikkert, veien fra de store oppturene, som denne kvelden, til nedturene er kort. Ine fortalte lattermildt om deres konsert i Lillestrøm noen uker tidligere. I utgangspunktet en under 18 år-konsert, men siden ingen av de møtte opp, slapp de 11 voksne inn, deriblant en svært så danseglad afrikaner og en pratesyk, feit biker.

Overstyrt jazz

Stinn brakke. Fra salen knipset mobilene bilder som om det skulle vært storfolk på besøk. Studenter som danset fremfor å supe alkohol. Er det sånn at Jaga Jazzist hegemoniet endelig er brutt? Er det virkelig sant? Men utover at de begge har medlemmer som har studert jazz i noen år, er det få likheter. For Pelbo kjører mye trøkk. Jazz med bunn. Tuba med vreng. Tuba med effektpedaler og maskiner som sampler og repeterer. Akkurat slik jazz-folka vil ha det; improvisasjon, fritenkning – det å bryte ut av rammene. Skape noe nytt. Og med den mottagelsen de fikk natt til lørdag burde det være en idé å invitere de tilbake på årets Dølajazz.

Som en kruttlapp - Lene Grønn var i fyr flamme.

Gausdal Amatørteater, Gausdal Kulturhus

Det store korslaktet rulla inn i Gausdal med lite daukjøtt på slep. Mye musikk og lite dikkedarier fra gjengen med hjertet for scenen.

Et oppkomme av skrullete idéer og noen få gullkorn

Bare Egil Band alias Egil Hegeberg er ikke klin gærn. Men han er farlig nær. Hysterisk morsom eller plagsom som en 10-åring som samler på syndromer. Idéen og konseptet Bare Egil Band er genialt og når han setter i gang, enten på en scene eller TV, er han uslåelig. Men på plate forsvinner brodden. Artikulasjon, spontanitet og improvisasjon er vanskelig å formidle.

Samarbeidet med sørstats/70-talls rockerne i El Cuero gir mannen et ekstra puff – hør drivet i låta «170». Bare Egil har en egen evne til å sette fokus på trivielle, men sentrale ting i hverdagen vår. Har du tenkt på hvor teit uttrykket «Jeg bare, jeg bare…» egentlig høres ut? Mye tull og nonsens, men også satire og bittelitt alvor. I «Den Frie Og Uavhengige Presse» kritiserer han norsk presse. For hva er vitsen med den når de skriver side opp og side ned om statsministerens antrekk, poengterer Egil. Til tross for Hegebergs oppvekst på Bøler, vies Stabekk tre sanger. En trist historie om Stabekk kinos lerret, en mer riktig og korrekt fotballsang for Stabæk og til slutt en cover av Stabæk Bandys «Krutt i Kølla». Jepp, Bare Egil Band har mye rart for seg.

Terningkast 4

Leirbålsanger med grisetekster til en seksuelt frustrert tenåring

«Jeg blir kåt når du har mensen…» synger Bjørn Hellfuck og får tekstene til Luxus Leverpostei til å fremstå som Nordisk Litteraturpris-materiale. Norgesvennen Bjørn Rosenström fremstår som prippen opp mot denne karen. Provoserende grisetekster er relativt ukjent i Norge, og det er først med Bergens-bandet at det har blitt løftet opp på et nasjonalt nivå med radiospilling og omtale med hjelp av sangen «Krabbeklo». Sverige derimot har gjennom 80- og 90-tallet hatt blant annet plateselskapet Ägg Tapes & Records og band som fikk Medelsvensson til å sette kjøttbollene i halsen. I beste fall fungerer «Innforjøvlig» som en ventil for tekstforfatteren. Hva er poenget med disse enderimtekstene om sodomi, analsex, oralsex og blind vold? Musikken er gørrkjedelig. Fritt for snert og idéer. Så er dette et opprør? Mot hva? Kjedsomhet? Eller er dette lydsporet til SodomA & Gomorra?

Terningkast 1

Gå ikke glipp av fjorårets Urørt vinneren som varmer opp for Donkeyboy under årets Studentuka førstkommende mandag.

Vinnerlåta «Walk The Shame» er en svært fengende sak med slidegitar, strykere, klapping og flotte koringer. For ikke å glemme refrenget som brente seg fast hos mange nordmenn – en fin melodi med en mørk tekst. Sammen med den har NRK Petre frem til nå også spilt varm «Psychopedia» og «Sing». «This is…» har en bra produksjon og skjener mye mot Arcade Fires suksessalbum «Neon Bible» og deres unike lydbilde bestående av en rekke akustiske instrumenter. Bandets entusiasme kommer gjennom som destilert energi sammen med go´sanger man sjeldent opplever blant norske debutanter. Så bra kan det bli når man spiller inn «live» (dvs alle spiller samtidig i studio). Selv sporene som ikke kommer til å få hyppig radiorotasjon; slik som den litt anonyme «Broken», så er det noe med vokalist Joakims fyldige stemme. Alle av bandets åtte medlemmer synger og korer med og gir Pony The Pirate en klang og volum som løfter plata. Har du tenkt deg på Donkeyboy så ikke mist første band ut. Det er ikke vorspielet verdt.

Terningkast 5

Som den skrullete professoren forsøker rockerne å blande seg frem til et regnbue-serum.

For Grand Islands virile vokal med den hysteriske vibratoen huskes best på deres tredje album. Deres kåthet på å gå nye veier minner om svenske Bob Hund som i en periode mesterlig dro ut der ingen hadde vært før. Bortsett fra Pere Ubu. Eller Gang Of Four. Men nok om utlendinger. Våre egne landsmenn derimot har fått førstesporet «Angelina» til å svinge på radio. Etterveksten på plata er av svakere karakter. Man lytter seg gjennom totalt 10 sanger og rykker til fra halvsøvne når det er blir stille. «The Flood» har et fint refreng, likeledes «Drift Into Violence». At det ikke høres ut som noe du har hørt før er ikke nødvendigvis et pluss. Ikke denne gang. En sportsjournalist hadde karakterisert dette som en utøver som ikke hadde prikket inn formen. De folkrock-aktige, eller hva alt sammen er, sangene med diverse taktskifter og noen ganger, anmasende akkordløp er kun tilstedeværende. Det verken bobler eller smeller inne på laboratoriet. Med «Songs From…» blir det ikke noen regnbue, slik professor Baltazar tryllet frem på barne-TV da jeg var liten. Ikke denne i hvert fall.

Terningkast 3

Trønderne er for tiden inne i sin mest kreative og musikalsk spennende periode.
Motorpsychos storhetstid på 90-tallet hadde sine øyeblikk, men blekner mot vinterens to(!) råsterke album. Akkurat nå oser det herlig stormannsgalskap av bandet som har funnet tilbake til gnisten. Og den finner man bak trommesettet. Med sin jazz-bakgrunn gir Kenneth Kapstad (Gåte, Animal Alpha) gamlekarenen Bent og Hans Magnus et større musikalsk område å boltre seg på. For tiden er de korte pop-sangene ute, og i stedet har Motorpsycho bestemt seg for å gi sangene den tiden de trenger. Sammen med co-produsent Kåre Chr Vestrheim har de skrudd seg frem til et album med seks sanger som spenner fra i underkant av 4 minutter til over 20-minutters bravader. «Heavy Metal Fruit», med alle sine musikalske preferanser, er et progrock album som beveger seg i mange retninger, men med jazztrommingen som et filter mot det repetative. Sammen med fine pop-temaer som de returnerer til, går man seg aldri vill. Akkurat som det særs kreative jazzmetal-bandet Shining har trønder-trioen gitt det norske musikkåret en pangstart.

Terningkast 6