Darkthrone «Dark Thrones and Black Flags»

dark_darkthroneDjevelen mot strømmen

Norske Darkthrone er det eneste Black Metal bandet av betydning som ikke ser poenget i å bli rockestjerner. Ingen konserter, kun studioalbumer. Ingen produksjon. Kun Nocturno Culto og Fenriz – trommer og gitar. Akkurat som det forrige albumet ”F.O.A.D” fortsetter de å surre D-beat, råpønk og Thrash Metal rundt den kalde og mørke svartmetalen. Et ”friskt” pust på de senere skivene er vekslingen mellom Nuctornos iskalde snerring og Fenriz hysteriske bjeff og kastrathyl.

Alt tyder på at Darkthrone har solgt sjelen til djevelen ved ei veikryss, for de pøser på med riff og sanger av høy kvalitet på sin fjortende fullengder. Bare hør ”Hiking Metal Punks”, ”Witch Ghetto” eller ”Hanging Out In Haiger” som munner ut i et melodiøst ´Maiden parti. Darkthrone viser at påkostede produksjoner kan være penger ut av vinduet. Metallsjangeren preges av teknisk briljering og høye krav fra fansen. Darkthrone har alltid vært rak i ryggen og gjort sin egen greie. ”Dark Thrones…” minner om en demoninnspilling og viser at det er ideene som teller. Ikke hvor fort eller bra du kan spille.

Kings Of Leon «Only By The Night

Lat stadion-rock 

Tennesse retro-rockerne er i ferd med å bli den rufsete broren til U2 og Coldplay. Produksjonen er storslagen og sparsommelig. Og hvert album har singler som får A-rotasjon på radio. Kings Of Leon greidde det The Black Crowes aldri maktet. Enkle rockelåter med episke kvaliteter. En vokalist med en særdeles skjør og rusten stemme – med en knekk i som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Singelen  ”Sex On Fire” og ”Use Somebody” er albumet to beste spor. Men albumet som helhet fremstår seigt og tregt. Dette er bandets ”Achtung Baby”, men uten at man blir sittende ytterst på stolkanten og sitre av spenning. Jeg har forsøkt, men uansett hvor mye jeg hører av ”Only By The Night” så sitter jeg ikke tilbake med noe. Jeg føler meg tom. Ja, nesten lurt. Det blir som å kjøre Lada. Den frakter deg til du skal, men kjøreopplevelsen er ikke noe å trekke på smilebåndet av.

Glasvegas «s/t»

Høstens rockehype

De unge skottene har på godt og vondt blitt løftet opp av britiske journalister før de rakk å trekke pusten. I forkant av albumet har de gitt ut fire sterke singler som har skapt en suggesjon sist opplevd med The Arctic Monkeys. Singlene er definitivt høydepunktene på debuten, da resten fremstår anonyme. Flotte «Geraldine», “It’s My Own Cheating Heart That Makes Me Cry” får deg til å gråte og “Daddy´s Gone” er perfekt som siste dans med dama. Glasvegas spiller «shoegazer-rock» som ikke tangerer gamle storheter som My Bloody Valentines drømmende og monumentale vegg av effektpedaler. Utover de klirrende gitarene er det den hulkende og gråtkvalte Morrisey-vokalen som holder musikken opp i stående posisjon. Enten så elsker du den såre John Travolta (Grease) vokalen, eller så blir det bare alt for mye. Skjærer man inn til beinet er dette 50-talls-ballader og en teskje «Northern Soul» (soul-bevegelse i nord-England) inspirert musikk. Amerikanske Afghan Whigs satte standarden for hvordan rufsete rock og soul kan forenes. Opp dit er det fortsatt et stykke, men dette er tross alt en debut. Hypen kan derimot skuffe mange. For det er bare innimellom det glitrer av gull. «Glasvegas» går ikke inn i musikkhistorien med store bokstaver.

Haggis «The Beginning Of The End»

Provokatørene

Hvis du tror Turbonegro og Satyricon er det skumleste og beste Norge har å by på, så tar du skammelig feil. Hatecore-pønkerne fra Stavanger er per i dag Norges eneste irriterende og farlige band. Haggis er den psykopate bølla i nabolaget du løp for livet fra. Vokalist Ottar & co har mellom fylletattoveringer og slåsskamper spilt inn et pønk-album som det står respekt av. «The Beginning Of The End» preges av 08dyktige musikere, gjennomgående høy kvalitet på låtskrivinga og støtende tekster. Du skal grave godt ned i den norske undergrunnen for å finne tekster som er like urovekkende som den Type O Negative-aktige «Daterape Bonanza». Musikalsk ligger de godt plantet i den amerikansk pønk/hardcore som feks Black Flag, Poison Idea Minor Threat og NY-metalcore scena. Ideologisk er det den britiske Oi-scena som ligger bandet nært.

Det går kjapt i svingene og bandet har til enhver tid full kontroll. Den gutturale vrælinga til Ottar fullendes med «alle i salen»-koringer eller harmonier som i «Left To Burn». Haggis har naturlig nok blitt forbundet med rølp og lavkultur, men når de lager musikk som er så proppfull av gode ideer og høy grad av musikalitet er det bare å stryke alle de negative anmerkningene i karakterboka og føre inn klar toppkarakter med tykk strek.