Glasvegas «s/t»

Høstens rockehype

De unge skottene har på godt og vondt blitt løftet opp av britiske journalister før de rakk å trekke pusten. I forkant av albumet har de gitt ut fire sterke singler som har skapt en suggesjon sist opplevd med The Arctic Monkeys. Singlene er definitivt høydepunktene på debuten, da resten fremstår anonyme. Flotte «Geraldine», “It’s My Own Cheating Heart That Makes Me Cry” får deg til å gråte og “Daddy´s Gone” er perfekt som siste dans med dama. Glasvegas spiller «shoegazer-rock» som ikke tangerer gamle storheter som My Bloody Valentines drømmende og monumentale vegg av effektpedaler. Utover de klirrende gitarene er det den hulkende og gråtkvalte Morrisey-vokalen som holder musikken opp i stående posisjon. Enten så elsker du den såre John Travolta (Grease) vokalen, eller så blir det bare alt for mye. Skjærer man inn til beinet er dette 50-talls-ballader og en teskje «Northern Soul» (soul-bevegelse i nord-England) inspirert musikk. Amerikanske Afghan Whigs satte standarden for hvordan rufsete rock og soul kan forenes. Opp dit er det fortsatt et stykke, men dette er tross alt en debut. Hypen kan derimot skuffe mange. For det er bare innimellom det glitrer av gull. «Glasvegas» går ikke inn i musikkhistorien med store bokstaver.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s