Guns N´Roses «Chinese Democracy»

Kalkunen

Var det verdt ventetiden? Definitivt ikke. Dette er det nærmeste man kan komme en kalkun. Den helt greie singelen ”Chinese Democracy” (CD) viser seg å være albumets sterkeste kort. All den flotte gitarspillinga fra “Appetite…” er som sunket i jorden. Istedet er de erstattet med metal-pumpegitarer og piano med store akkorder, samt intetsigende gitaronanering. Bare hør på “Scraped” eller “Shackler´s Revenge”. Og det blir verre: «If The World» høres ut som TNT med Tony Harnel på tomgang. “This I Love” er platas lavpunkt. Den er så pompøs, pretensiøs og grell at til og med Liberace snur seg i grava. Til tross for dette er “CD” helt grei. Noen få oppturer finnes også, “Better” og balladen “Street Of Dream”. Men sammenlignet med sangene som ble skrevet da Slash var med, er dette som fyllstoff å regne. Hvilken som helst låt fra de ujevne Use Your Illusion I og II ville ha hevet “CD” betraktelig.

«Chinese Democracy» er som Facebook; bekjentskaper man helst ville vært foruten. Og denne skiva ville jeg ha vært foruten. At «Chinese Democracy» utgis under navnet Guns N´Roses er et hån mot Duffy, Izzy og Slash.

Reklamer

Eagles Of Death Metal «Heart On»

Slapp fest

Josh Homme (Queens Of The Stone Age, Kyuss)og Jesse Hughes satte seg som mål å finne ut hvordan The Eagles ville hørt ut hvis de spilte Death Metal. Svaret er at det hadde blitt en begredelig affære. Josh har med Queens Of The Stone Age (QOTSA)for det meste vist musikalsk klasse, men innimellom tryner han. Skikkelig. Her bærer det rett ned i grusen med nesen først så tenner og blod spruter. ”Heart On” høres ut som en mislykka inseminasjon mellom QOTSA, Rolling Stones og The Cramps. Målet var nok en funky rock´n´roll cocktail med masse soul, i stedet ble det oppvaskvann. Sangen ”Secret Plans” og tittelsporet redder det hele til å ikke ende opp med terningkast 1. Hvis du oppriktig mener du er interessert, så ikke kast bort tiden på sekunda vare. Prima vare er The Oblivians, Hot Snakes eller vår egne The Mormones.

Timbuktu på Bingo´n

En stor High Five!img_0030

 Den svenske rapperen Timbuktu leverte høstens største konsertopplevelse på et utsolgt Bingo´n.

I lokalet befant det seg en salig blanding av intellektuelle, hippe, snøbomser fra Hafjell  med strikke-
luer, hip-hop´ere med overdimensjonerte dunjakker og New Era-cap´er, samt festglade kvinner. Kveldens oppvarming stod DJ-duoen Juicy Fruit for. De stod anonymt bak i lokalet og spilte et fabelaktivt sett bestående av funk, Dancehall, old-school hip-hop og dub. Juicy Fruit skapte en tett ”klubbfølelse” og gjorde publikummet varme til kveldens store attraksjon.

Lille, store Timbuktu har på plate vært en berg-og-dal-bane opplevelse. Det splitter nye albumet ”En high 5 & 1 Falafel” ble tidligere i uka omtalt av GD som en utgivelse midt på treet. Men det løsnet når han tok med seg det 8-manns store funk- og soul bandet Damn. I løpet av kvelden skled de mellom funky toner calypso og mer nedstrippa hip-hop arrangement. Ikke ulikt det The Roots også holder på med på scena. Timbuktu og Damn har hatt tett samarbeid over flere år og er profesjonelle til fingerspissene. De mante frem sang, dans, hopp og synkronklapping. Belønningen var publikums hengivenhet og kjærlighet.

”Mår ni bra?!” spurte Timbuktu flere ganger og hver gang kom et rungende ”jaaa!” i retur fra det utsolgte lokalet. ”Fett som f**n!” repliserte rapperen. Musikerne på scenen var den rake motsetningen av introverte og svartkledte indierockere. De gjorde alt riktig denne kvelden og stemningen var fantastisk. Ikke bare tøyset de mellom sangene, men også musikalsk dro de på. Singelen ”Det Löser Sej” ble fremført i tonene av The Cures ”Lullaby og ”Karmakontot” fikk en ragga/sigøyner justering i sann Go Go Bordello-ånd. Toppen av kransekaka ble en koreografert tamburin-duo solo. Og når de avsluttet med hit-singelen ”Alla vill til himmmelen men ingen vill dö” var kvelden fullkommen.

Bloc Party «Intimacy»

Den sure svie

Britene har gitt oss to knallsterke album, men deres tredje utgivelse viser fallende kurve. Hopp over de to første sangene og gå direkte på ”Halo”. Det er umiskjennelig Bloc Party; de spastiske trommene, raske sangene, rare gitarlydene og vokalist Kele erkebritiske diksjon. Men de fantastiske sangene som har vært bandets varemerke er nesten visket bort. Hadde halvparten av låtene blitt skrellet av hadde det vært en dugandes EP.

For mange er de hva Radiohead burde ha vært etter ”OK Computer”. Men nå har svenskene tatt over festen. Etter den søte kløe, kommer dessverre den sure svie. ”Intimacy” er ikke dårlig, men man blir likegyldig av å lytte. Lysten til å trykke ”play” etter endt lytt er faretruende lav.

Portishead «Third» plateanmeldelse

Grøsseren

”Third” er ei plate man knapt kan danse, synge eller spille luftgitar til. Du tvinges ubønnhørlig tilbake til havnebyen Bristol. Det høres ut som et britisk 50-talls jazzband som har strandet i Berlin og mistet forstanden, glemt alt som heter bee-pop og gale soloer. Det er nedstrippet. Kaldt. Sparsommelig. Under ”We Carry On” og ”Small” drønner ekkoet av Gang Of Four og Birthday Party. På platas absolutte høydepunkt, ”Machine Gun”, kryper Einstürzende Neubauten og Kraftwerk oppover leggene. Likevel er det de avdempede og såre sangene som preger ”Third”. Dagens definisjon på kule sanger er totalt fraværende. Ingen introer som smeller. Ingen refrenger å nynne på. Ingen Timbaland- eller Neptunes-rytmer å riste rumpa til. I stedet er det mørkt og kaldt. Ømt. Vakkert. Med en nerve man sjelden opplever. Som en grøsser man ikke greier å tvinge seg bort fra, fordi man har blitt sugd inn i stemningen.

Satyricon – vår tids Stalin?

Jeg skrev følgende platenmaldelse av Satyricons «The Age Of Nero» og gav den på vegne av Gudbrandsdølen Dagningen terningkast 6:

Mektig

Satyricon med øyværingen Kjetil-Vidar Haraldstad skjærer bort unødvendig staffasje. I kontrast til ”Rebel Extravaganza” som var et spindelvev av ei skive, dyrker de et renere rocke-uttrykk. ”The Age Of Nero” (TAON) fremstår som seigt og monumentalt, til tross for at Haralstad innimellom fyrer av sine dødelige blast-beats bak trommene. Messingblåsere og perkussjon blir benyttet flittig og løfter lydbildet ytterligere. Legendariske Snorre Ruch (Thorns) som kan ta æren for den karakteristiske norske Black Metal stilen med sine demoer ”Grymyrk” og ”Trønderun”, har vært med å skrive sanger. Men hva han har bidratt med er ikke lett å spore da stilen hans for lengst er sugd opp av Satyricon. For det et umiskjennelig Satyricon med skarpe gitarer, Satyrs snerring og Frosts rasende trommer. Bare enda mer spisset og uten dødpunkter. TAON er enkelt og greitt en sann glede å høre fra begynnelse til slutt og er hittil deres beste utgivelse.

Der og da føltes det riktig.

Men noen dager etter hørte jeg gjennom Zao´s «The Fear Is What´s Keeps Us Here» og «The Age Of Nero» (TAON) fremstod med ett som en heller uinteressant utgivelse. Jeg vet nå at TAON ikke er ei plate som jeg kommer til å plukke frem kommende år og kose meg med.

Så hvorfor ble jeg så ekstatisk revet med? Er det noe med Sigurds særdeles monumentale framferd som får «alle» rundt til å henge seg på slep og hyle i kor etterhvert som han langer ut nye kommandoer? Etter å ha sett reportasjen i Lydverket av Satyricon i LA hvor de drev og mikset, var det en ting som stod igjen: Wongraven er enten paranoid eller så har en ekstrem drift for å måtte opphøye seg selv og tråkke ned andre han ikke liker. 

Han snakker godt for seg og er velartikulert. Men hvis man ikke sluker alt rått så henger ikke alt på greip.Er nå virkeligheten slik Sigurd velger å vinkle den som. Hva er Sigurds agenda? Hvis jeg ser én dokumentar til hvor norsk Black Metal dukker opp som tema og Sigurd nok en gang intervjues og får lov til å sette premissene for hva som er BRA og kvalitativ Black Metal, så spyr jeg. Jeg undres rett og slett på hvorfor norske journalister lar Sigurd holde på og hele veien definere og sette premissene for hva som bra og dårlig Black Metal. Jeg velger da å se bort i fra Fenriz (Darkthrone) som er medlem av samme «klubben» (les: er kompiser og dermed utgitt på Sigurds eget plateselskap Moonfog).

Formålet med å ture frem som en bulldoser, er selvfølgelig for å fremme Satyricon som et band som er i ferd med å bli gigastore og dermed selge flere skiver. Målet er å få Satyricon til å fremstå større enn det de er. Til tross for at amerikanske bransjefolk definerer norsk Black Metal som marginalt og uinteressant som salgsvare, fremstår Wongraven som en leksikonselger på Karl Johan. Dette leksikonet er det eneste som er verdt å eie og det er verdens beste.