Satyricon – vår tids Stalin?

Jeg skrev følgende platenmaldelse av Satyricons «The Age Of Nero» og gav den på vegne av Gudbrandsdølen Dagningen terningkast 6:

Mektig

Satyricon med øyværingen Kjetil-Vidar Haraldstad skjærer bort unødvendig staffasje. I kontrast til ”Rebel Extravaganza” som var et spindelvev av ei skive, dyrker de et renere rocke-uttrykk. ”The Age Of Nero” (TAON) fremstår som seigt og monumentalt, til tross for at Haralstad innimellom fyrer av sine dødelige blast-beats bak trommene. Messingblåsere og perkussjon blir benyttet flittig og løfter lydbildet ytterligere. Legendariske Snorre Ruch (Thorns) som kan ta æren for den karakteristiske norske Black Metal stilen med sine demoer ”Grymyrk” og ”Trønderun”, har vært med å skrive sanger. Men hva han har bidratt med er ikke lett å spore da stilen hans for lengst er sugd opp av Satyricon. For det et umiskjennelig Satyricon med skarpe gitarer, Satyrs snerring og Frosts rasende trommer. Bare enda mer spisset og uten dødpunkter. TAON er enkelt og greitt en sann glede å høre fra begynnelse til slutt og er hittil deres beste utgivelse.

Der og da føltes det riktig.

Men noen dager etter hørte jeg gjennom Zao´s «The Fear Is What´s Keeps Us Here» og «The Age Of Nero» (TAON) fremstod med ett som en heller uinteressant utgivelse. Jeg vet nå at TAON ikke er ei plate som jeg kommer til å plukke frem kommende år og kose meg med.

Så hvorfor ble jeg så ekstatisk revet med? Er det noe med Sigurds særdeles monumentale framferd som får «alle» rundt til å henge seg på slep og hyle i kor etterhvert som han langer ut nye kommandoer? Etter å ha sett reportasjen i Lydverket av Satyricon i LA hvor de drev og mikset, var det en ting som stod igjen: Wongraven er enten paranoid eller så har en ekstrem drift for å måtte opphøye seg selv og tråkke ned andre han ikke liker. 

Han snakker godt for seg og er velartikulert. Men hvis man ikke sluker alt rått så henger ikke alt på greip.Er nå virkeligheten slik Sigurd velger å vinkle den som. Hva er Sigurds agenda? Hvis jeg ser én dokumentar til hvor norsk Black Metal dukker opp som tema og Sigurd nok en gang intervjues og får lov til å sette premissene for hva som er BRA og kvalitativ Black Metal, så spyr jeg. Jeg undres rett og slett på hvorfor norske journalister lar Sigurd holde på og hele veien definere og sette premissene for hva som bra og dårlig Black Metal. Jeg velger da å se bort i fra Fenriz (Darkthrone) som er medlem av samme «klubben» (les: er kompiser og dermed utgitt på Sigurds eget plateselskap Moonfog).

Formålet med å ture frem som en bulldoser, er selvfølgelig for å fremme Satyricon som et band som er i ferd med å bli gigastore og dermed selge flere skiver. Målet er å få Satyricon til å fremstå større enn det de er. Til tross for at amerikanske bransjefolk definerer norsk Black Metal som marginalt og uinteressant som salgsvare, fremstår Wongraven som en leksikonselger på Karl Johan. Dette leksikonet er det eneste som er verdt å eie og det er verdens beste. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s