Shit City på Felix

Reisen til julestjernen

Tradisjonen tro besøkte countryrock-bandet Shit City hjembyen Lillehammer i romjula. De dro frem gavesekken på Felix og ga oss mange nye sanger fra det kommende albumet.

Når Shit City gjester Lillehammer, er oppvarmingsband overflødig. De kommer hjem til venner. Bandet gikk opp på scena og startet med to nye sanger, «Tears All Over» og «Portugese Harbor». Overraskende var det at gitarist Morten Lunde hadde vokalen på sistnevnte. Kanskje de var litt preget av høytiden, for de fokuserte mest på fremføringen av alle de nye låtene som ble presentert og lite på utenomsnakk. Men det musikkelskende publikummet hadde heller ikke betalt for å høre stand-up på fjerdedagsjul.

I stedet fikk publikum et vel av nye låter og nye vrier på gammelt stoff. Shit City tøyde for eksempel låten «Shit City» mot enda mer psykedeliske toner enn tidligere. Denne konserten viste at de har jobbet fokusert i 2008, både som individuelle musikere og som band. Det er også noe av grunnen til at man kan se Shit City flere ganger uten å gå lei. De har jazzens spennende innfalsvinkel på countryrock-sangene sine, hvor uttrykket til hver enkelt komposisjon stadig utfordres. Det krever mye, men når det klaffer blir det jule- og nyttårskveld samtidig. Resultatet viste de denne kvelden med et større musikalsk uttrykk enn på tidligere konserter.

De gikk heldigvis ikke i den sentimale countryfellen og up-tempo sanger som «Harbor» fikk bevegelse i publikummet som likevel var mer bedagelige enn ved tidligere anledninger. Det var de eldre sangene som publikum naturlig nok ga mest respons på. Under «Lonely Queen» startet de uoppfordret å synge refrenget under den flotte perkusjonsoloen fra Kjetil. Shit City valgte som nevnt å vie mye tid på de nye sangene fra albumet som kommer tredje mars. Fra det spilte de også «Billy The Pilgrim» med tekst av Øyvind Berg. Rolige «I Had A Friend» med Simen på banjo var også et nytt bekjentskap.

«Det er noen baki her som sier det er siste låt» kommenterte Gorm. «Nei, nei, nei!» svarte publikum. Men fjerde juledag hadde blitt til den femte. Shit City tuslet av scenen til stor applaus og tok seg en røykepause. Salen maste etter mer. Sigaretter ble stumpet og tilbake på scenen fikk gitarer en runde med stemmegaffelen mens vokalisten sa forsiktig inn i mikrofonen «ja, vi var vonde å be – men det lå vel i kortene.» Bandet ga oss det siste de hadde på hjertet og avsluttet med et «Tusen takk for oss! Vi sees til neste år!»

Advertisements

Dirty Oppland og Gudbrandsdali Gangstaparty på Felix

Sånt no´ hakke vi i by´n!

Hip-hop kollektivet Dirty Oppland med OnklP og Jaa9 i spissen dro i gang romjulas første store fest og serverte både sardiner og rap i lokalene til Felix på Lillehammer.

«Skjeeeer ´a på Felix?!» ropte de ut til det utsolgte lokalet med fans og venner som hadde opparbeidet seg store nok fettreserver av ribbe til å kunne stå ut en hel kveld med sang og dans. Pågangen var så stor at folk slukøret måtte snu i døra. Men de heldige fikk et særdeles variert program. Tidlig ble vi introdusert til «Lillehammer-dansen», en «dans» de ljuger på seg at er en greie på Lillehammer når de spiller rundt om i Norge. Og mer tull og tøys skulle det bli.

Erik & Kriss fikk selvfølgelig passet sitt påskrevet i mindre heldige vendinger til stor jubel. Og gromstemningen steg enda et hakk da de loddet ut «Dirty Oppland fruktkurven»; bestående av blant annet ananas, pære, sardiner, nudler og risengrøt. Vinnerloddet var M62.


Da de gikk på scenen var det fire MC´s (rappere) og en DJ. Men etter hvert fløt det over av mennesker. Hvem var alle sammen? På det meste kunne vi telle 15 personer som spilte eller rappet, nippet til øl, filmet eller kun bidro med god stemning. For mer lokalt og nært enn dette kan det ikke bli når venner og fans visker ut skillet mellom tilskuer og artist.

Da partybandet Gudbrandsdali Gangstaparty (GGP) hengte på seg instrumentene, tok kvelden en litt uventet retning. Fra å være en rendyrket «Best Of»-konsert med byens beste, til å bli noe som minte om en skeiv avslutningskonsert på gymnaset. Men selv om GGP var noe ubestemmelig og ufokusert var det også underholdene og svært lite pretensiøst. Høydepunktet var da de dro i gang allsang under reggaelåta «All My Rastas».

«Skal ikke detta være en rap-konsert ´a?» kom det fra Dirty Oppland og dermed svingte de og GGP i gang minihiten ««Stank Ass Ho», dog uten Rune Rudberg for anledningen. For Dirty Oppland & co hadde ikke noe å bevise. De ristet også ut undergrunnshitene «Drekka» og «Dritings. Mellom låtene fikk de publikum til å synge med på feks «Dirty Oppland, Dirty Oppland, sånt no´ hakke vi i by´n. Nei det har vi ikke!» eller så mante de frem «Heal The World-stemning» for å redde dagens skakkjørte verdensøkonomi.


Satyricon «The Age Of Nero»

Bauta

Satyricon med øyværingen Kjetil-Vidar Haraldstad skjærer bort unødvendig staffasje. I kontrast til «Rebel Extravaganza» som var et spindelvev av ideer, dyrker de nå et renere rock-uttrykk. Monumentale «The Age Of Nero» fremstår som seig, til tross for at Haralstad jevnlig fyrer av sine dødelige blast-beats bak trommene. Messingblåsere og perkussjon benyttes flittig og løfter det monotone lydbildet. Legendariske Snorre Ruch (Thorns) som kan ta æren for den karakteristiske norske Black Metal-stilen med sine demoer «Grymyrk» og «Trønderun», har vært med å skrive sangene. Men hva han har bidratt med er ikke lett å spore da stilen hans for lengst er sugd opp av Satyricon. For det er umiskjennelig Satyricon med skarpe gitarer, snerrende vokal og rasende trommer. Finjustert og uten dødpunkter. Men. I kontrast til Enslaveds siste epos, er dette så gjennomarbeidet og «riktig» at det blir litt stivbeint etter noen gjennomlyttinger.

Madcon «An Inconvenient Truth»

Kun oppvarming

Her er endelig oppfølgeren til debuten med kanonsingelen «Beggin». Takket være stor rotasjon har jeg dog rukket å gå lei av førstesingelen «Liar» – en svakere utgave av «Beggin», men ellers klin lik. Heldigvis byr albumet på mer enn bare Motown-singler. Etter første gjennomlytt føler man seg som Rocky på vei inn i ringen. Godfølelsen er der. Men etter andre og tredje lytt står jeg fortsatt utenfor ringen og varmer opp. Verken «o-s-l-o» eller «The Sweetest Drug» setter seg. Det blir som en av de middelmådige Rocky-filmene. Det ser bra ut i starten og du vil tro at det skal bli bra, men så glir alt ut i ingenting. Her er det ikke noen «Barcelona». Bare sanger som sklir over hverandre – «Wholehearted» via «Give it a try» til «What if» uten at jeg helt får det med meg. Det er noe pregløst over «An Inconvenient Truth». Siden de ikke har satset alle pengene på å skrive 2-3 kanonhit´er, hadde de vært tjent med å la være å rase gjennom så mange sjangere.

Fieldrunners

iPhone/iPod Touch

I mylderet av spill og programmer på iTunes ligger det noen diamanter. «Fieldrunners» koster latterlige 29 kroner og har gitt meg mange timer med topp underholdning. Dette er et klassisk «Tower Defense»-spill, hvor man ved hjelp av fire forskjellige tårn med ulike egenskaper skal bygge effektive labyrinter som skal stå imot bølger av fiender. De kommer enten til fots, på hjul, i beltevogn, eller i hellikopter. Dette er den rake motsetningen til klassikeren «Lemmings» hvor man fortvilet forsøkte å redde de søte små – her er det om å gjøre kål på de små rakkerne før de når hovedkvarter ditt som ligger på motsatt side av banen.
Grafikkmessig ligner «Fieldrunners» på et Nintendo-spill. Det flyter fint og har et litt tegneserie-aktig preg over seg. To baner, tre vanskelighetsgrader og valget mellom 100 eller uendelig med nivåer gir flere timers hodebry. Dessuten har utviklerne hittils vært flinke med oppdateringer og dermed nye utfordringer.
Glem «Crash Cart», «de Blob» og «Monkey Ball» – dette er uten tvil blant de aller beste spillene på iPhone/iPod Touch akkurat nå.