Mayhem «Pure Fucking Mayhem» DVD

Død og forakt

Norges mest beryktede og kontroversielle band har endelig fått sin historie dokumentert på film. Forhåpentligvis avliver den flere av mytene rundt bandet, samtidig som den også viser at noen av historiene faktisk er sanne og verre enn det man trodde. Dokumentaren «Pure Fucking Mayhem» baserer seg primært på intervjuer med bassisten Jørn Stubberud (Necrobutcher), original-trommisen Kjetil Manheim og etterhvert som historien skrider frem, vokalisten Atilla Csihar. Alle de viktige hendelsene gjennom bandets historie trekkes frem, slik som vokalist Deads selvmord og Grevens drap av gitarist Euronymous. Men de kunne godt ha dvelet mer rundt de første årene frem til det legendariske albumet «De Mysteriis Dom Sathanas». Dette er bandets mest interessante periode som pionerer for Black Metal-genren. Noe av årsaken til at de ikke fokuserer mer her kommenterer Jørn selv når han påpeker at han ikke husker lengre hva som skjedde. Dermed er vi inne på dokumentarens største svakhet. Bandmedlemmer som ex-gitarist Blasphemer som har skrevet all musikken i perioden (1995-2008), ex-vokalist Maniac og ex-bassist Greven blir ikke intervjuet og man mister dermed deres versjon av historien. Istedet gis ex-bassist og vokalist Occultus på dårlig engelsk uforholdsmessig mye tid til å snakke om uvesentligheter i bandets historie. Istedet burde en objektiv part som feks Didrik Søderlind som skrev boken «Lords Of Chaos» definert Mayhem historisk, musikalsk og samtidig tatt utgangspunkt i hvorfor historien ble som den ble. DVDen «Pure Fucking Mayhem» er vel anvendte penger på Norges mest ekstreme band, selv om det med enkle grep kunne blitt en dokumentar av rang.

Advertisements

The Bronx «s/t» (III)

Grande rock

Det LA-baserte punkrockbandet har gitt ut sitt tredje langspiller med samme tittel(!), «The Bronx». Til tross for lav kreativitet på titler, så sparker musikken hardt. Glem den lissom-tøffe Scandierock-scenen. Dette er beintøft og bra. Det er slik Gluecifer kunne ha hørt ut om de bare hadde kuttet ut popmusikken til Kiss og i stedet kjøpt Black Flag-skiver. Stavanger-bandet Skambankt er det som kommer nærmest The Bronx i Norge, men uten å nå opp. For så enkelt kan reinspikka rock´n´roll høres ut, og det uten å måtte planke AC/DC riff. Skrikende og hes vokal, store og tørre gitarer og ikke minst rytmer som får deg til å hoppe ut på stuegulvet i spastiske dansetrinn når festen er i ferd med å ta av. Har du mistet trua på at rock ikke lenger kan flytte fjell så er «The Bronx» (III) beviset på at du tar feil. Det er breialt og inneholder mange øyeblikk av «grande rock». Både åpningssporet «Knifeman», «Past Lives», «Enemy Mind», «Digital Leash» og ikke minst platas høydepunkt «Young Blood» er verdt å droppe middagen for i et par dager for å ha råd til å kjøpe dette. Senere i år gir de også ut et mariachi(!) album under pseudonymet Mariachi El Bronx.

Harrys Gym «s/t»

Mye av det gode

Til tross for at denne debutplata kom ut i fjor så trekker vi den frem igjen. For låta «Brother» har nå fått velfortjent høy rotasjon på Petre.
Det er ikke til å komme forbi at Blonde Redheads (BR) musikk har betydd mye for Harrys Gym. Stemmen til Anne Lise Frøkedal ligger tett opp mot Kazu Makinos skjøre og hviskende uttrykk. Du kjenner også igjen BRs snurrige arrangement og krystallklare sanger drapert i tung fløyel. Det er nesten så det blir litt mye av det gode. Men bare nesten.
For ser man bort fra den nesegruse beundringen, er debutalbumet til disse ringrevene fra Rogaland imponerende. Frøkedals allerede omtalte stemme viser seg fra mange spennende sider gjennom sanger som den drømmende «Whisper» eller den desperate «Attic».
Harrys Gym vipper mellom mørk pop, rock og et mer utfordrende elektronika-uttrykk, ikke ulikt The Knife. Dette kommer fram i «Feathers» som sklir direkte over i «Sarah83» helt på tampen av albumet.
Harrys Gym trekker det beste ut fra den eksperimentelle New York-scenen og den intelligente popen fra de britiske øyer.

Anna Ternheim «Leaving On A Mayday»

Til tross for stor suksess i hjemlandet har ikke den svenske singer/song-writeren fått den store oppmerksomhet i Norge. Dette er hennes fjerde album og det er produsert av Peter Björn fra indieheltene Peter Bjorn And John. Én ting er at albumet er uten dødpunkter, her er det sanger av ypperste rang ikledd Annas mørke stemme. En annen er Peter Bjorns strålende signaturproduksjon med fokus på perkusjon og nok luft til å la sangene leve uten for mye krimskrams.

Forskjellen er dessuten stor fra det forrige albumet «Somebody Outside» som var mer ordinær klimpring på gitar og piano. Og sammenlignet med hennes nyeste album så blir det nesten litt kjedelig. Med «Leaving On A Mayday» er alt blitt mørkere. Sangene har fått mer driv, melodiene løftes ytterligere frem og hver enkelt låt har fått et lydbilde som passer akkurat den sangen, Der og da. Hvis du ikke skjønner hva en god produsent kan gjøre med en stor artist, så kjøp «Leaving On A Mayday» og lytt deg gjennom alle Ternheims historier. Igjen og igjen.

Vreid «Milorg»

Hvorfor?

I disse Max Manus-tider kunne ikke sogndalsbandet ha truffet bedre med et konseptalbum om den militære motstandsorganisasjonen Milorg. Basisen er tradisjonell norsk Black Metal med hvesende vokal. Akkurat det fungerer fint. Så hvorfor klemmer de inn et instrumentalparti som ikke fører noe sted hen i albumets tredje spor, «Speak goddamnitt»? Kall det episk eller progrock, men jeg kan styre meg for partier som kun roter det til. Det samme skjer i mindre grad i åpningssporet «Alarm» – de klemmer inn et ufokusert episk parti. Og jeg setter kaffen i halsen av «Blücher pt II». Hvorfor må de kjøre på med et sidrompa 80-talls riff som kverner i vei og toppes av nok et instrumentalparti med uferdige ideér? Og hvorfor måtte de ta med instrumentalen «Argumento ex silentio»? Den fremstår svært uferdig med melodier og ideér som spriker i de fleste retninger.

Hvorfor må Vreid gjøre det så komplisert? Hvor ble det av den kritiske sansen? Og hvorfor kan de ikke fylle opp et album med gode låter som «Heroes & villains» eller «Blücher»? Det hadde blitt en sterk samling med i god Black Metal slik kun norske band kan.

Fall Out Boy «Folie à Deux»

Herlig galskap!

Med røtter i hardcoren gir Fall Out Boy oss nok ei skive med flott emo. Men de bør ikke under noen omstendigheter kobles opp mot emo-ungdomskulturens sutrete og bortskjemte tenåringer med Emily Strange-matboks i skoleranselen. «Folie à Deux» er pumpende trommer, harde og spretne gitarer sammen med masse gode sanger og ideér. De er på mange måter den tatoverte broren til svenske The Ark der de valser over flere sjangere uten å skjemmes. Som for eksempel på balladen «What a Catch, Donnie» hvor vokalist Patrick ligger tett opp mot Elvis Costello og hvor de også lurer inn en hyllest til sin egen superhit «Sugar We´re Going Down»! Eller på discolåta «w.a.m.s» hvor han legger seg tett opp til Paul Stanleys fløtepus-stemme. Og jommen klemmer de også inn funky toner med «20 Dollar Nose Bleed». Alt dette holdt mesterlig sammen med Fall Out Boys musikalske røtter med fengende refrenger og basstrommer som treffer deg i mellomgulvet. Bare hør «America´s Suitehearts» eller singelen «I Don´t Care» –sanger som kommer til å få folk til å ta springfart inn i nærmeste vegg av pur lykke.