Lamb Of God «Wrath»

Fullendt

Lamb Of God (LoG) er i spydspissen av amerikanske band som blander thrash-metal og hardcore. Sagt på en annen måte er LoG et hardcoreband som spiller metal. De har tatt «White Thrash» power-metalen til Pantera og injisert hardcorens nådeløse energi og aggresivitet. Og med «Wrath» strammer de ytterligere opp sangene sine. Den har ingen nedturer, men i stedet noen av de tøffeste riffene og heftigste rytmene du har hørt på en god stund.

Plata gir deg også mange springbrett til andre band; liker du feks «Reclamation», bør du sjekke ut svenske Breach. Og «In Your Words» har sterke bånd til et annet svensk band; The Haunted. Og sammen med Converge og Hatebreed gir det en sterk pekepinn hvor «Wrath» beveger seg. Her er det mye å kose seg med; «Fake Messiah», «Everything To Nothing» og det knallsterke bonussporet «We Die Alone» er alle sanger av moderne og aggresiv metal. Eller «metalcore» om du vil. Trenger livet ditt en ventil for å lette på frustrasjon og sinne er «Wrath» for øyeblikket den beste investeringen du kan gjøre. LoG blir en god følgesvenn inn i de mørkere sidene av tilværelsen din.

Reklamer

The Prodigy «Invaders Must Die»

Baksmellen

De britiske technorockernes album «The Fat Of The Land» fikk i 1997 daværende Dagbladet-journalist Håkon Moslet til å skrive at rocken var død. Bigbeat-sjangeren var på sitt kreative høydepunkt med tung techno og hissig pønkevokal. Men det påfølgende albumet «Always Outnumbered…» (1994) ble forbigått i stillhet. Og mye tyder på at det samme skjer med «Invaders must die». På plussiden kan man notere seg at det er et jevnt album. Jevnt over likegyldig. Albumets beste er åpnings- og tittelsporet samt førstesingelen «Invaders Must Die». Men her er ingen «Firestarter», «Voodoo People» eller «Smack My Bitch Up». Andresingelen «Omen» er helt grei, men den får ikke i gang mine spastiske dansebevegelser. «Thunder» har alle elementene som skal til for å få til en hit. Men den og resten av sangene mangler det lille ekstra. Det lille udefinerbare som får huden til å nuppe seg. Når de så heller ikke har noe kontroversielt å by på, utover å snakke om all dopen de tok på begynnelsen av 2000-tallet, så blir det tynt.

Tiden er over da Fatboy Slim, Chemical Brothers og Prodigy toppet listene. Klubb-folket hører ikke lenger på techno med rockeelementer og rockerne bruker pengene på indie-musikk og klær fra H&M.

Deathstars «Night Electric Night»

Kalkun

Med utgangspunkt i at dette er Deathstars tredje utgivelse, så er det en pubertal og pinlig affære. Vokalist Whiplasher Bernadotte synger med en tilgjort mørk og teatralsk stemme som er som hentet fra en noir-tegnefilm. Stockholm-bandet er på «Night Electric Night» en platt krysning mellom Marilyn Manson og Type O Negative. Denne «industriell glam´en» er noe av det kjedeligste jeg har hørt på lenge. Til og med norske Zeromancer (ex-Seigmen) høres ut som fest i forhold. Arrangementene er idé-fattige og jeg har problemer med å finne én eneste sang jeg kan si er bra. Synth-strykerne ligger som et teppe over alle mid-tempo sangene. Når testosteron-vokalist Bernadotte synger første vers, stopper all gitar og bass, kun «strykere», vokal og trommer. Og sånn er det på hver sang! De fleste av sangene er så like at det kun er tittelen som skiller de.

Selv om plateselskapet har kjøpt Deathstars inn på flere metal-magasin forsider så la deg ikke lure. Dette er ikke bra. Jeg tror målet med «Night Electric Night» var å lage et perfekt soundtrack til en Tim Burton film, i stedet ble det et Ed Wood-soundtrack.

Datarock og Ralph Myerz & The Jack Herren Band

Lillehammersalen rocket inn

To plateklare bergensband fikk æren av å innvie Lillehammers nye storstue på Radisson SAS og samtidig avrunde årets studentuke på Lillehammer.

Datarock er en ikon- og humorbasert duo som ikke høres ut som så veldig mye annet. Hvis du da ikke er såpass sær at du liker Talking Heads og Devo. Som første band ut på byens nye og flotte scene er de som alltid antrukket i røde treningsdresser og mørke, futuristiske solbriller som dekker store deler av ansiktet under hettegenserene. Som forsterkninger følger også bassist Thomas og trommeslager Tarjei fra Ralph Myerz & The Jack Herren Band (RMTJHB) opp på scenen.

Datarock har kultstatus rundt om i verden og følges ubønnhørlig opp av Dagbladet så fort de kler på seg arbeidsantrekket. Mystiske menn med rar musikk selger og underholder. Og det gjør de også denne kvelden. Når sanger som «FaFaFa», som ble en radiohit i Australia, «Princess», «Computer Camp Love» og «Bulldozer» ljomer ut av PA´n, hopper og danser studentene som gale. Hit´ene fordeles jevnt utover kvelden og det som fylles opp mellom er ikke annet enn ventemusikk. Vokalisten synger grautete og det sjangler spillemessig. Datarock er ikke musikalske virtuoser, men vinner publikum på sjarm, lekenhet og humor. Hoppende på scena, flytende oppå publikum eller med skamløs rosing av entusiasmen de får fra salen. Freidig runder de av konserten med en singback av «Time Of My Life» fra filmen Dirty Dancing.

RMTJHB går alltid høyt ut og dette er deres femte konsert i byen. Selv om de stort sett spiller de samme sangene som forrige gang de gjestet Bingo´n, så er 4 av 6 medlemmer byttet ut. Ikke hørbart, men kjemien på scenen er ikke som den var. Spesielt det visuelle samspillet mellom de to perkusjonistene er borte. Dermed faller enda mer av ansvaret på showmannen Captain Straight Edge alias Tarjei Strøm. Han er en visuell nytelse der han tar et sexy skumbad i hardrockklisjéene. Tarjei fortsetter der han slapp med Datarock tidligere på kvelden og overøser publikummet med sine kjærlighetserklæringer. Til og med Ralph´ern selv hjelper til og kommer frem bakom alle knottene sine på en sjarmoffensiv i bar overkropp.

RMTJHB får alltid i gang festen med sine rocka elektronika låter. Men ganske så illustrerende så greier ikke Tarjei å ta i mot trommestikken en eneste gang der den roterer høyt oppunder taket i kjent Tommy Lee-stil. Men bandet er ikke i toppform. Når de er det, leverer de et forrykende rockeshow. I Lillehammersalen er det i stedet et visuelt DJ-sett vi får servert uten smell. I likhet med Datarock avrunder de settet med en singback, «Shout It Loud» av Kiss, hvor de tusler rundt på scenen, vinker bukker og takker for seg.

Lukestar på Bingo´n

Flodbølge av vellyd

Oslobandet Lukestar åpnet studentuka på Lillehammer med en flodbølge av vellyd og en rykende fersk Spellemannspris i prestisjekategorien rock i baklomma.

Den uforutsigbare villmannen Yngve Hilmo, med sin svart-hvite Rickenbacker som både klirret og freste.

Den uforutsigbare villmannen Yngve Hilmo

Fra scena strømmer det ut drømmende gitartoner fra en svart-hvit Rickenbacker. Men i det klokka viser 00.00 slår musikerne med de finurlige frisyrene på instrumentene sine, så kontant og hardt at det aldri er  tvil om hvilken kategori de vant årets Spellemann i.

Det by:Larm klare Oslo-bandet Pipedream varmet opp med den melodiøse stadionrocken sin. Fremtoningen var noe gravalvorlig, slik det gjerne blir når man er første band ut. Sangene hjalp heller ikke til der de skled over hverandre, uten å bemerke seg. De fikk høflig applaus fra publikum. Bingo´n var ikke utsolgt, men det var godt oppmøte. Om ikke annet viste Pipedream seg frem som et tett, målrettet og semiprofesjonelt band.

Underholdningsverdien steg derfor betraktelig da kveldens trekkplaster entret scenen. Blendende selvsikre, og med et av fjorårets beste album på samvittigheten, tøyset og spilte de seg gjennom kvelden med stor entusiasme. Lukestar er som historien om den stygge andungen. Første gang jeg så de i ´95 på Blå var det så uinteressant at det ble irriterende. Men parallelt med at Truls begynte å synge stadig høyere toner, steg også kvaliteten på sangene. Lukestar var ikke til å kjenne igjen på Valentinerdagen 2009. En dag vokalist og gitarist Truls Heggero mente vi kunne avvikle én gang for alle, siden det egentlig ikke handlet om kjærlighet, men kun om å kjøpe ting.

Med medlemmer fra et av Norges beste metalhardcore-band, The Spectacle, har Lukestar blitt spisse i kantene. Sammen med de spennende melodiene, og de unorske arrangemenetene, har de kommet langt fra den spede begynnelsen på Blå som en blek The Cure-kopi.

Til tross for at de primært spilte sanger fra fjorårets «Lake Toba», så kunne kvelden betegnes som en «Best Of». Så bra er Lukestar for øyeblikket. Både på plate og på scenen. Fulle av faen. Uforutsigbare. Med klirre-klirr gitarer, «kastratsanger» og en trommeslager som ikke lot noen slappe av. Lukestar er så langt unna du kan komme et introvert indierockband som titter brydd ned på Converse-skoene sine. De var høyt og lavt. Nede blant publikum og langt bak på scenen. Gitarist Yngve Hilmo tar plutselig fart og kaster seg hodestups inn i trommesettet så både trommeslager, cymbaler, trommer og trommerstikker flyr i alle retninger. En bedre musikalsk start på Uka 2009 kunne ikke Høyskolestudentene fått.

«Truls, du synger som en engel!» hadde en fan skrevet så treffende på en plakat han holdt opp. «Men hva med meg, da?!» spurte bassisten som koret.

«Truls, du synger som en engel!»

Amon Amarth «Twilight of the Thunder God»

Metal fra hjertet

Synes du In Flames har blitt for softe og Disfear er i overkant brutale? Da er melodiøs viking-dødmetal med buldrevokal midt i blinken. Tidligere har det vært litt opp og ned, men Amon Amarths syvende album er en fulltreffer. «Twilight…» er hva Satyr påsto han hadde laget med «The Age Of Nero». Så bra er det. Det er blodharry og pompøst. Og så melodiøst at sangene kunne vært klimpret frem på en kassegitar. «The Hero» og åpningssporet «Twilight of the Thunder God» er platas sterkeste spor. Så brutalt fengende kan den svenske dødmetalen være. Ikke alt er i samme tempo som Tors halsbrekkende ferd; «Guardians of Aasgard» er en klassisk hardrock låt hvor vokalisten Hegg høres ut som en hær av Uruk-haier i refrenget. Og i «Embrace of the Endless Ocean» merker man enda tydeligere bandets kjærlighet til gamle helter. Dette er metal fra hjertet.

Tommy Tee «3 The Hard Way»

Øst møter vest

I et begrenset opplag har trollet som i utgangspunktet bare skulle være én EP, vokst seg stor og blitt et album i spilletid. Norges hip-hop konge kjører i gang med tøffeste låt hvor Jesse Jones, Ken og Saigon veksler mellom mikken. «Drabant» er tung og digg statusrapport fra Grorudalen og Jesse Jones kunne godt å gjestet mer enn én gang. Et annet spor som setter seg øyeblikkelig er Of Light fra «Oslo» Ep´n. Gatas Parlament tar over og gir skivas seigeste fremførelse og som alltid med en stor dose humor. Humor er derimot ikke Ken Rings varemerke. I kjent stil drar han og forteller nøyaktig hva han mener om alle damene som ønsker å bli kjendiser med silikon i puppene. Ken tar utgangspunkt i seg selv og åpner dagboka si for oss.
Litt overraskende er det «N.Y.C» EPen som trekker litt ned selv om «Headbanger Booige» er av platas bedre sanger. De skandinaviske rapperne er noen hakk mer lekne enn de amerikanske. I det store og hele er dette bare en pausevarmer i påvente på en reel langspiller fra norges hip-hop konge. Ikke legg for mye i det, dette er bare moro.