Bob Hun «Folkmusik För Folk Som Inte Kan Bete Seg Som Folk»

Mangellapp medfølger

Bob Hund var på slutten av forrige århundre studentenes favoritter og gode Norgesvenner. Alt var feil – de var ikke pene, lyden var ussel og de var ikke spesielt flinke til å spille. Men de lagde sanger slik ingen andre kunne, på scenen var de vulkanske og vi trykket de til oss. Før de la Bob Hund på is, forsøkte de seg med det engelsk-språklige bandet Bergman Rock uten at verden tok notis. Og det kan skje igjen. «Folkmusik för…» er overraskende ujevn og streit til å være Bob Hund. Det er som om den gærne fetteren din har klipt håret og begynt på BI. «Grönt Ljus Åt Alla» er en god Krautrock-reise, monoton og fengslende. «Tinnitus i Hjärtet» er den som kommer nærmest gamle bragder. New-wave sangen «Fantastisk» er ikke det, der den stotrer seg fremover med diskorytmen.

«Bli Aldrig Som Oss, Bli Värre» summerer plata ved at den er fin og uforløst. Og det er ikke godt å vite hvilke planer svenskene hadde for dette albumet. Det passerer lett uten å gjøre nummer av seg. Satt opp mot tidligere album er det skuffende. På sommerens festivaler blir Bob Hund en sikker vinner, men det er de ikke lengre på plate.

Advertisements

Shit City konsertanmeldelse

I flammer

Shit City gjestet Lillehammer med sitt rykende ferske album. Et utsolgt Felix fikk oppleve et rutinert, men samtidig et søkende åttemanns-orkester på veien til noe større enn summen av seg selv.

Fredag er den beste helgekvelden. Timene hvor helgens forhåpninger ennå er jomfruelige og mandagsmorgen en vag silhuett. Denne helgen starter med at byens egne, Shit City, kommer rullende inn og kliver opp på scenen. Det er fest og moro. Men de har også en sterk understrøm av blå toner som minner oss om at ingenting varer evig. At kjærligheten er skjør og at livet må leves akkurat nå. Du må enten brenne eller la være å leve. Ekspander eller dø. Shit City brenner for Lillehammer denne kvelden.

Felix er konsertlokalet for intime øyeblikk. Det er stedet hvor man, hvis ønskelig, får svetten fra bandet dryppende ned på kroppen. Shit City har tidligere svettet godt i disse lokalene. Men denne fredagen var de godt ute i settet før armringene ble mørke og pannen blank. De har blitt noen «hunde-år» eldre med det selvtitulerte andrealbumet. Mer rutinert. Fra å bjeffe og ule seg gjennom hele kvelden har de blitt mer økonomiske. De avventer, og har færre, men kraftigere bitt. Den snøtunge fredagsnatta ble tonesatt av et søkende band som har forstått at melodiene står på egne ben. De lever sitt eget liv så lenge de fremføres med hjertet. Det ekstra trøkket de skaper, sprøytes først inn der improvisasjonen starter. Og magiske musikalske øyeblikk skapes.

Dette er oktettens andre spillejobb på denne turneen og de er overraskende godt samkjørte så tidlig i sin episke reise mellom fjell og fjorder. Flere av de nye sangene er gamle kjenninger for pulikum som også deltok forrige gang bandet gjestet Lillehammer. Sangene er de samme, men fremførelsen endrer seg stadig for de som liker detaljer. Det er variasjoner av samspill, koringer eller tilnærmingen til melodien. Det spilles mindre, men det skapes mer lyd. Mortons (Morten Lunde) gitarspill minner i større grad enn tidligere om jazztrompetisters sparsommelige salver. Han varierer mellom å plukke med fingrene, stryke eller å slå på strengene. Og de andre syv musikerne følger på. Der de tidligere spilte gjennom sangene sine, søker de nå i større grad ulike konturer for hver sang. Rammen er noenlunde den samme som tidligere, sørstatsrock og country-toner. Men uttrykket er mer variert.

Tilnærmingen til publikum har derimot ikke endret seg mye. Det kommuniseres lite utover det musikalske og de frir ikke om gunst. Hvis de er interessert, så er det mye å gå på. Publikums behagelige applaus og volum kan skrues høyere opp. Men som Guro sa, én av kveldens betalende, «Vi er ikke her for å ha det trivelig, men for å høre på god musikk».

Mastodon «Crack The Skye»

To steg tilbake

Et av 2009s mest etterlengtede Metal-album er ute. Mastadon er kjent for sine konseptalbum, men har denne gangen klipt den røde tråden mellom sangene. Ryktene har svirret om et streitere album med klare trekk av 70-talls hardrock. Men at det skulle være såpass forskjellig fra «Blood Mountain» (2006) og tidligere mesterverk er overraskende. Dette er første gang jeg har begynt å kjede meg gjennom et Mastodon album. De som tidligere har vært en stilsikker leverandør av Metal med brodd, IQ og pondus har tatt noen grep som i beste fall må betegnes som «interessante». Snåsamannens slemme «bror», den russiske guru/prest/healeren Rasputin og Stephen Hawkings sorte hull-teori er noe av det de har lest seg opp på. Det åpner slapt, men andresporet «Divinations» fyrer i gang et «gale-Mathias» banjo-riff… som etterhvert ebber ut i en streit rockelåt til Mastodon å være. Scott Kelly (Neurosis) brøler på tittelsporet og erter oss med hvordan dette kunne ha hørtes ut. Vokalist Brett Hinds har kuttet ut skrikingen og det er utelukkende melodiøs synging som igjen forsterker prog-hardrock-stilen som preger «Crack The Skye». Produsent Brendan O’Brien har dessuten gitt de et tamt og ullent lydbildet. Spill dette albumet mot Lamb Of God «Wrath» og hør selv. Mastodons fjerde studioalbum er spådd til å bli deres store gjennombrudd. Mulig det, men de har mistet mye på veien. De har fjernet seg fra råskapen og det meste av de sprø, nærmest jazz-aktige instrumentalpartiene er borte. Ja, det er fortsatt massivt. Nei, det er ikke like genialt og enestående slik deres tidligere album er. Dette er to steg tilbake og ingen frem.

Fever Ray «s/t»

Friksjon og motstand

Medieskye Karin Dreijer Andersson solodebuterer etter 10 år med electro-avantgarde-pop duoen The Knife. For oss nordmenn er hun mest kjent som den rare og fengslende stemmen på Röyksopp hiten «What Else Is There». Og hun synger også på to av sangene på deres nye skive «Junior» som GD ga terningkast 4. Karin trekker med seg mye fra sitt arbeid i The Knife; både klang og struktur er lett gjenkjennelig. Derimot er det mindre fokus på electro-elementene og det er dunkelere og mørkere. Fra å være i et rart og fengslende hus, beveger hun med alter egoet Fever Ray seg ned i den mørke og fuktige kjelleren. Og der nede vil du møte det du frykter mest.

Med sitt soloprosjekt oppsøker hun både friksjon og motstand, uten at man som lytter trenger å gå hele veien sammen med henne. For å ta en snarvei kan man dra paralleler til artister som Kate Bush, Frank Zappa og Diamanda Galas. Musikere med klare kunstneriske trekk. Fever Ray unngår hele veien å bli plump, platt eller pinlig «arty farty» med eksperimenteringen sin. Slik som feks Mike Patton innimellom gjør. Til det er troen, uttrykket og sangene for sterke. Man tror på henne når hun synger «I put my soul in what I do» i låta «When I Grow Up». Vokalmessig jobber hun videre med modulasjon av stemmen sin, selve kjennemerket til The Knife. Den dras ofte ned i lavere frekvenser, eller den vrenges digitalt til det ugjenkjennelige.

Artisten Karin Dreijer Andersson blir man heldigvis aldri helt klok på. Hun fortsetter å skape spennende og fengslende musikk og er alltid like fokusert og tilstedeværende i sitt arbeid. Det er ikke annet å gjøre enn å sitere henne med «give me more, give me more, give me more» fra det geniale åpningssporet «If I Had A Heart». En sang så dyster og hypnotiserende at den får brorparten av norske svartmetallere til å fremstå som kjedelige og konforme.

Peter Bjorn and John «Living Thing»

En vakker stilstudie

Supertrioen er tilbake etter det introverte og ujevne «Seaside Rock» (2008). «Living Thing» er derimot helstøpt. Du kan enten ta det som en forelesning i genial musikkproduksjon eller kun nyte det flotte popalbumet. Bjorns (Björn Yttling) karakteristiske lydbilde er lett gjenkjennelig, både på egne sanger eller som produsent for andre artister (Anna Ternheim, Robyn, Nicolai Dunger). Mye romklang, spartansk utført og fokus på perkusjon. Og når de samtidig har jobbet med å benytte utradisjonelle klanger på rytmeseksjonen, er det som da man var liten og oppdaget et nytt gjemmested.

Musikalsk fortsetter de med å la 60-talls poppen være en tung inspirasjonskilde. Nytt er derimot Paul Simon/Afropop-preget som du kan høre på «Living Thing» og «I Want You» – ikke ulikt yndlingene i amerikanske Vampire Weekend. Singelen «Lay It Down» med det klingende refrenget «Hey, shut the fuck up boy! You are starting to piss me off!» og allerede nevnte «Living Thing» er de mest umiddelbare sangene. Mange av de andre gjemmer seg litt bak rare arrangementer og eklektisk instrumentering, slik som «I´m Losing My Mind» og balladen «Stay This Way».

Til tross for at albumet ikke inneholder noen ny plystre-hit alá «Young Folks» er dette et solid stykke arbeid. Minuset er at det særegne lydbildet kan skremme bort potensielle fans. Og dermed vil de nok fortsette med å være en diamant blant de som er over gjennomsnittet interessert i musikk.

Röyksopp «Junior»

Må spises fersk

Fire år har gått siden deres forrige album, «The Understanding» stod fersk i platehyllene. Men hos Röyksopp har tiden stått stille, for her er det ikke mye nytt å spore. Derimot har de brukt tid på å finslipe signaturen sin. «Junior» starter sterkt med singelen «Happy Up Here». Men med «The Girl And The Robot» med svenske Robyn på vokal dras man med i en kjedelig berg og dalbane. Det som på papiret ser ut som et genialt samarbeid, ender opp som et kjedelig felles multiplum. Ingen fengende melodier eller kule klubbeats. Anneli Drecker synger på den knirkete «Vision One» som heller ikke er noe å selge sjelen sin for. Det samme skjer med svenske Lykke Li i låta «Miss It So Much» – en litt smånusselig sang som heller ikke makter å løfte «Junior». Lykke Li er i likhet med Robyn et musikalsk råskinn. Men under Brundtland og Berges regi grenser det til det kjedsommelige og sukkersøte.

Men da Karin Dreijer (Fever Ray/The Knife) trer frem og guttene fra Tromsø tyr til mørkere toner gnistrer det igjen. Både «This Must Be It» og «Tricky Tricky» er en dødelig kombinasjon. Utover dette består «Junior» av den seige og fine instrumentalen «Royksopp Forever» og noen låter som ikke kan betegnes som annet enn fyllstoff. «Junior» føles triviell og har dårlig holdbarhet.

Big Bang «Edendale»

Lun solnedgang

Det er noe med Øystein Greni og hans godtepose. I over ti år har han holdt et høyt musikalsk nivå og fyller stadig på med nye søtsaker. Og godtebutikken ser ikke ut til å ha planer om å legge ned. Det smellvakre og sørgmodige åpningssporet «Play Louder» som Øystein har skrevet sammen med kjæresten sin, duver oss døsig inn i «Edendale». Det gjør også «Isabel» med det Led Zeppelin-inspirerte mellomspillet. Den bygger seg opp til en seig, melankolsk og forløsende gitarsolo. «Edendale» lunter avgårde og fortoner seg som en lun solnedgang. En varm sommerkveld, på terrassen med lunken pils.

Sammen med singlene «Swedish Television» og «To The Max» er de allerede nevnte sangene firkløveret som har den storslagne «Greni»-svungen over seg. Men det er også flere sanger som vil være med i den eksklusive klubben. Det spiller ingen rolle om Øystein har skrevet de selv eller ei. Den smakfulle gitarspillingen og Grenis røst ER Big Bang.

Det er bare å glede seg til fredag 3. april når de spiller på Bingo´n. For dette er sanger som er skrevet for å spilles «live».

DDR på Bingo´n

DDR svikter aldri

Atle «Atilla» Antonsen fikk gleden av å oppleve et utsolgt Bingo´n i barndomsbyen på sin politiske signingsferd med coverbandet DDR.

Akkurat som i filmen «Apocalypse Now» hvor en landsby skal svøpes inn med napalm, åpner også DDR kvelden med å svi av Richard Wagners «Valkyrien». Som en byråkratisk delegasjon fra tidligere Øst-Tyskland entrer de scenen med vannkjemmet hår, bart og håpløse grå dresser. Her skal ikke individet fremheves, det er det sosialistiske felleskap som dyrkes. Berit «Beritz» Boman legemliggjør bildet av den tyske, fruktbare og sexy kvinnen i et vulgært antrekk av lakk og nettingstrømper. Rød trutmunn og naturlig blond. Slik er kvinnen som skal føde nye sosialister og bringe sitt land til nye triumfer.

Frank Zappa stilte spørsmålet «Does humor belong in music?». I Norge er det kun Black Debbath som greier å blande humor med høy musikalsk kvalitet. I de fleste tilfeller lider musikken på bekostning av humoren. Man blir som oftest vitne til et standupshow med bakgrunnsmusikk. Eller en revy med fokus på populærkultur- og musikk. Slik som denne kvelden i Lillehammer.

Med et par album og noen få singler på samvittigheten, har DDR funnet tiden moden for å gi ut samlealbumet «Das War Das». En grei unnskyldning for å vekke til live en gammel gamp og å spre det gale budskap. Antonsen og Golden svikter aldri. DDR er informative, tilbakeholdne og punktlige. «Atilla» informerer ryddig mellom hver låt hvilket nummer i rekken den er. Det er denne kjølige tonen som har blitt Atle og Johans kjennemerke, og med DDR strekker de strikken enda lengre. Bandet er mimikkløst og det er kun den tyske ideal-kvinnen i nettingstrømper som smiler. Men Beritz er så smørblid der hun synger og åler seg rundt mikrofonstativet at hun tar igjen for alle.

En «Best Of»-turné er en billig affære siden man slipper å øve inn nye sanger og man kan kopiere settet fra forrige turné. Hovedvekten er DDE-coverne som til det kjedsommelige introduseres med «nå skal vi bevege oss til trønderlag». Kilevolds «Livet er for kjipt» (Das Leben ist zu schlecht) som i følge Johan «Junghanz» Golden vil fortone seg som en drømmetilværelse for en øst-tysker, spilles derfor i en gla´køntri-versjon. Og med tysk presisjon får vi de fleste sangene de har spilt inn. Det blir gjenhør med «99 Luftballons» som de fremførte under Gullfisken og som får publikum til å strekke armene i været og klappe taktfast. DeLillos «Tøff i pyjamas» (Scharf im Schlafanzug), Jannickes «Svake menneske» (Schwache Menschen) og Raga Rockers «Noen å hate» (Jemanden zu hassen). Alt fremført i vesentlig dårligere versjoner enn originalene, men med tyskernes umiskjennelige heroiske selvbilde på at de kan best. For dette er humor og show til massene.