Depeche Mode «Sounds Of The Universe»

Strandet blåhval

Synthpopens mastodon, selveste Depeche Mode (DM), har i flere tiår vært uangripelig. Det har vært en endeløs fest, men nå har nachspielet begynt. Den litt sidrompa og seige førstesingelen «Wrong» viser seg være platas mest umiddelbare sang. Jeg tipper tanta mi på at «In Sympathy» blir neste singel ut. Ikke det at den kommer til å løfte salget på plata, men fordi det ikke finnes så mye annet å ta av. Det er lett å kjede seg når man lytter seg gjennom «Sounds Of The Universe» (SOTU). DMs styrke er deres evne til å skrive de store «stadion-sangene» og de har det blitt mange av. Når de spiller i Bergen til sommeren gjør de lurt i å fokusere på akkurat de. Og i stedet tone ned «pause-musikken» fra «SOTU». Det er mange DM blodfans som vil trykke sanger som «Peace» og «Miles Away» til hjertet og påstå at de er knallbra. Slik de alltid gjør.

Det er for mye forlangt at DM gjennom så mange år fortsatt skal være på sitt kreative høydepunkt. Men symptomatisk har også en annen av rockens blåhvaler, U2, gitt ut en plate som ikke innfrir. De er begge likegyldige og sedate. Men det er kanskje denne kreative nedturen de trenger for å åle seg ned fra stranden og tilbake i havet?

Reklamer

Big Bang på Studenhuset Bingo´s

Profeten Greni

Big Bang solgte raskt ut Studenthuset Bingo´n på Lillehammer når de svingte innom for å promotere bandets beste plate; «Edendale».
I Mose bok, kapittel 7, står det skrevet at engler skal stige ned fra himmelen og bære med seg et vitnesbyrd. Om Øystein Greni, Olaf Olsen og Nikolai Eilertsen er disse englene eller selve  vitnesbyrdet er uvisst, men de har himmelske kvaliteter. Den engleaktigte og trestemte falsetten over behagelige ballader eller rock´n´roll kanoner. GDs terning stoppet på fem prikker da vi anmeldte «Edendale» og kalte den en godtepose. Denne kvelden serverte de søtsaker med begge hendene. Big Bang er bare så veldig på siden av hva som er moderne. De spiller gammelmannsrock for unge-voksne. Så umoderne at de aldri går av moten. Det er såpass barskt og høyt at «gutta» får stiv overleppe der de står og vipper med en øl i hånden. Og så melodiøst og inderlig at damene strekker hendene over hodet og danser i trengselen.

Man trenger ikke å inneha pulitzerprisen (am. utmerkelse for journalister) for å konstatere at dette er bra. Veldig bra. Øystein Grenis Big Bang har aldri vært bedre enn det de er akkurat nå. Og de er profesjonelle til fingerspissene. Det er bare å ta en titt på mikrofonvalg og plassering, og ikke minst utvalget av gitarer for de som liker å «nerde» rundt det tekniske. Øystein slutter aldri å påpeke hvor heldig han er som har mulighet til å spille sammen med Nikolais stødige bass og Olafs rullende trommer. Og sammen lager de stemning. En rå én. De er musikere med sjel og Øystein forsvinner inn i sangene idet han plugger gitaren til forsterkeren. Og han vet å sette pris på publikum. «Har dere det like bra som vi har det?» spør han og tørker svetten fra pannen. Uten at det hjelper. Både skjorten og håret er gjennomvått. «Jaaaa!» svarer Bingo´n og Mr Bing Bang repliserer med «Er dere klare for fest?!» og starter med å plukke åpningstonene til hiten «Girl In Oslo». Han flørter seg gjennom låten og på tampen river han opp skjorta og blottlegger den solbrune og svette brystkassa til høye hvin fra studinene foran scenekanten.

Når man har sanger som «Wild Bird» så er introduksjon unødvendig . Det holder med de såre tonene fra Rickenbacker-gitaren og det går kaldt nedover ryggen. Men alt har en slutt. Bandet trekker seg av scenen for en liten kunstpause, mens roadien (bandets ryddegutt) kobler opp en ekstra forsterker. Og under sangen «To The Mountain» dukker selveste Mr Blues; Knut Reiersrud opp og lirer av seg en gitarsolo. Bandet går igjen av scenen og gutta skriker «Øystein! Øystein!» og «Svett og jævli´!» mens jentene hviner enda mer. For siste gang rusler de på igjen og denne gang med en kassegitar. En heldig fan hadde tidligere på kvelden støtt på bandet i sentrum og ønsket seg «Summer Rain» som de svært sjeldent spiller. Ønsket ble oppfylt. Akkurat som de oppfylte alles forhåpninger om en konsert de kan skryte av å ha vært til stede på. Det er ikke alle forunt å bli velsignet i disse hedonistiske tider.