Green Day «21st Century Breakdown»

Mye for pengene

I 1994 skrøt en kamerat av meg uhemmet av et band som akkurat hadde gitt ut «Dookie» i USA: «Dette bandet er bedre enn The Beatles!». Green Day hadde gått den lange veien med mange turnéer; deriblant som oppvarmere for norske So Much Hate nedover i Europa. I etterkant har det gått opp og ned; men med salgstall som få «punkband» kan vise til. Og med det Bush-kritiske American Idiot (2004) slo det de gjennom for alvor. Med «21st Century Breakdown» kommer de til å holde seg i teten av storselgerne, for trioen leverer sinnsykt bra; gang på gang, som det heter i «Idol». Green Day fyrer av med tittelsporet som starter opp som en flott mid-tempo låt men halvveis øker takten og låten endrer karakter til en hissig keltisk-punk sang. Deretter bærer det utpå igjen med singelen «Know Your Enemy» som får huden til å nuppe seg. Og slik fortsetter de hele veien; totalt 18 spor og over en time med musikk! Albumet har bra spennvidde og med så mange bra sanger går man ikke lei. Dessuten er det ikke øs-pøs hele veien; selv om de alltid ender opp med kjapp pop-punk, selv om sangen starter opp som en ballade.
Green Day har med dette albumet blitt pop-punkens svar på storslåtte, pompøse og sterke Manic Street Preachers. Også tekstmessig minner de denne gang mye om britene i Manic. For hva gjør man når «store og slemme» Bush som fikk gjennomgå forrige gang er erstattet med messias Obama? Da vender man blikket innover og tar tak i sine egne demoner.
Metallicas «Dreath Magnetic» (DM) ble kritisert av fansen for den ekstremt harde komprimeringen som fjernet all dynamikk.  Også denne platen er skrudd veldig høyt og komprimert hardt, men det tipper ikke over som det gjør på «DM». Det er ikke annet å gjøre enn å ta av seg hatten – Green Day har nok en gang levert sinnsykt bra.
Advertisements

Gallows «Grey Britain»

Forakt & raseri

Britiske Gallows har ikke vært blant mine topp-10 hardcore (HC)/pønkband. Et ujevnt debutalbum som tidvis var en blåkopi av Oslobandet JR Ewings særegne stil. Men noe har jeg tydeligvis gått glipp av. For med «Grey Britain» er de med ett blant de mest interessante banda fra HC-scenen. De har tatt en mer kommersiell retning; vekk fra den bråkete screamo-sjangeren til blant annet mer blues-baserte løsninger alá Rage Against The Machine i sanger som «Leeches». De er veldig britiske og annerledes enn brorparten av europeiske og amerikanske band; selv om sanger som «Misery» har alt å takke New York-HC-scenen for dens eksistens. Det som skiller Gallows fra mengden er den desperate og urovekkende stemningen de greier å skape; sammen med nye idéer om hvordan HC/pønk kan høres ut i 2009, og ikke minst at det er svært fengende!

«Great Britain is fucking dead so cut our throats, end our lives, lets fucking start again» snerrer vokalist og tatovør Frank Carter i låta «Crucifucks» mens han hiver etter pusten. Det eneste som henger igjen når han er ferdig er noir-fioliner som sammen med et piano bygger de siste tonene til et klaustrofobisk og vakkert crescendo. Og slik veksler albumet mellom forskjellige stemninger som sammen danner bildet av en nasjon og et liv som kjennetegnes ved å tryne i en murvegg; gang på gang. Gallows har kommet opp med mange spennende løsninger som har fått ekspandere i en svært kreativ periode for bandet. Dette, sammen med nihilisme, forakt for autoriteter og en kamp for å få renset seg fri fra fortvilelse og raseri; har skapt ei bombe av ei skive.

Mira Craig «Ghetto Fairytale»

Giddaslaust

Mira Craig debuterte i 2006 og vakte stor oppmerksomhet i Norge med sin stå-på-vilje og sitt unorske musikalske uttrykk. Hun var ung, mystisk, kul og ny. Med sitt tredje album «Ghetto Fairytale» er det meste status quo, bortsett fra at hun nå er mer kjent for å frekventere kjendisfester enn innsatsen som artist. Har det blitt for mye posering og for lite tid til det som var utgangspunktet – lage fet hip hop/R´n B? For «Ghetto Fairytale» er et svakt album. Sanger som «Soul» og «Find The Key» er B-vare. Produksjonsmessig er det veldig opp og ned. Mest ned. Sangene er rett og slett for svake og kjedelige og produksjonshjelpen hun får fra blant annet Tommy Tee blir mer som akutt nødhjelp å regne. Mira beveger seg i en sjanger hvor man raskt glemmes hvis man ikke er i forkant av musikalske trender. «Ghetto Fairytale» minner om en fem år gammel N.E.R.D-produksjon; bare hør på jungeltrommene og kassegitaren i «Live». Og tekstene er noe av det verre jeg har hørt. Hun forteller hvordan hun ved å tro på seg selv har kommet seg opp og frem. Og når hun ikke legger ut om sin egen fortreffelighet, så ønsker hun å lære oss hva vi skal gjøre for å oppnå samme suksess som henne. Lytt og «lær» hvordan du skal leve livet ditt i sangen «Do It Yourself». Det er like narssistisk som Magnus S Rønningens bok om hvordan du kommer deg opp og frem i kjendisverdenen. Platekompaniet forsøker å holde Mira-hypen oppe og dermed selge flere plater ved å påstå «…for et album der potensielle hits er i overtall.» Makan til sprøyt. Alt er dog ikke like skivebom; «I´m The One» og «Nightingale» redder stumpene av det svakeste albumet jeg hittils har hørt i år.