Gossip «Music For Men»

Råfett

Å oppdage Gossip er som å høre The White Stripes for første gang. Du vet du har hørt gull. Portland-trioen har banet vei med indie-postpunk rock og ikke minst med den uredde vokalisten Beth Gibbons i spissen. Popularitetskurven peker rett opp og de gjestet Hove-festivalen i fjor sommer. Mye har blitt skrevet om homseikonet Beth, men uansett hvor kontroversiell hun er, så overskygger det ikke hennes store kvaliteter som vokalist. Hun gis mye rom i trio-formatet og er det bærende elementet.

De har fortsatt samarbeidet med superprodusent Rick Rubin (Slayer, Red Hot Chili Peppers, Johnny Cash, Run DMC), som til tross for det sparsommelige lydbildet har gitt sangene egenart. Akkurat som Yeah Yeah Yeahs har de gjort et vellykket besøk på diskoteket. Ramones-influensene sidestilles nå med funky løsninger, uten at Gossips egenart har blitt borte. På sanger som «Love Long Distance» og «Pop Goes The World» høres de ut som om Donna Summer spiller i et ny-veiv-band! De har fortsatt mye til felles med «riot grrrl»-bevegelsen (Bikini Kill, Sleater Kinney) og tekstmessig er den frittalende og lesbiske Beth like glassklar. Ulikt norske artister har de noe på hjertet og er ikke redd for å si det rett ut. De er det Surferosa har forsøkt å få til i en årrekke. De har et ikon av en superkul vokalist og skriver fengende pop-sanger med sting og mening.

«Music For Men» er ikke annet enn en genistrek i all sin enkelhet fremført av dyktige musikere og med rå energi.

Reklamer

Regina Spektor «Far»

Skrudd og morsom pop

Født i Russland, base i hippe East Village (NY), klassisk skolert pianist og genierklært som låtskriver. Singer/songwriteren som slo knockout på mange med «Begin To Hope» (2006). «Far» er mye av det sammen, men ikke så umiddelbar. Det tar tid før sangene fester seg og den som ventet på en ny klassiker som «Samson» blir skuffet. Selv om hun har jobbet med ulike produsenter, så spriker det ikke. Det er frk Spektor, sittende bak tangentene som setter sitt preg med sin klokkeklare røst. Som låtskriver har hun lett for å bli rampete, og er ikke redd for å dra til. Men hun også har blitt roligere siden debuten i 2001, uten å bli tam. Regina har et streit fundament, men kommer med uventede løsninger. Som i den pop-sangen «Folding Chair» som hun brekker opp med et fiffig refreng og varierer stemmeleiet for hver gang. Tekstene er fylt opp av morsomme blikk på verden og seg selv, som i allerede nevnte sang hvor du kan høre henne synge «I´ve got a perfect body, ´cause my eyelashes cathes my sweat».

Det er ikke å komme unna at det innimellom blir litt… kjedelig? I det du tror hun er i ferd med å rote seg bort, så setter hun fingrene bestemt ned på pianoet og drar seg inn igjen. Men denne gangen løfter hun deg sjeldnere opp enn på «Begin To Hope». Det starter veldig bra, men mot slutten peker formkurven nedover. Her finner du mange flotte sanger som «Human Of The Year» og «Eet», men også sanger som du ikke husker selv om du hører de gjentatte ganger.

Nico D & Admiral P «To The World»

Mer gudommelig enn Ravi

Tenk om det var Dancehall og ikke Ole Ivars som runget på de skandinaviske campingplassene? Jamaicas svar på danseband-musikken; er folkelig og fremført for å fart på rumper og lår ute på dansegulvet. Norge har ikke hatt noe varmt hjerte for reggae, slik svenskene har. Og det har vært sparsommelig av norske artister som helhjertet har gått inn for den gudommelige og hypnotiske musikken. Men de siste årene har Nico D gjort sitt inntog som gjesteartist på mang en hip-hop utgivelse og har vært et friskt innslag når norske rappere har gjentatt seg selv en gang for mye.

Sammen med Admiral P har han satt sammen et album som passer bra til sløve sommerdager. Sangene er for det meste tuftet på tradisjonelle reggae-arrangement og spesielt Admiral P har i overkant mye kjærlighet å gi til Gud og kvinnen. Men ikke alt er rosenrødt. «Jei´ ække kin på løi´ner, jei´rr ikke hypp på det no´ merrr» blåser han ut i låta «Idiot». Her byttes koselige blåsere ut med hissige synther og viser hva Mira Craig forsøkte å lage på sitt siste giddaslause album. Når Admiral P «toaster» på norsk så går han Ravi en høy gang med sine jamaicansk-på-norsk vrier. «Det er vær´t å værrre ´nill. Hun får mei spinnvill. Hun væit ´va jei´ vil» kjører han på i platas beste spor; «Spinnvill». Sangen har et så sykt bra groove at de klinker til og lager en sang til, uten å stoppe opp. Denne gang på engelsk, «Woman Of My Dreams». De eier ikke skam, disse to, og bra er det.

Fenriz´ Red Planet / Nattefrost «Engangsgrill»

Lunkent i helvete

Svart Metal-guttene Nattefrost (Carpathian Forest) og Fenriz (Darkthrone) har åpnet døra til hvert sitt roterom. I stedet for å samarbeide om nytt materiale; har de samlet sammen egne innspillinger og gitt . Fenriz har tre sanger fra ´93(!) som har elendig lyd og er ikke akkurat velspilte. Sangene var tiltenkt et helt album, men prosjektet stoppet opp. Og det var like greit. Instrumenteringen er svak, vokalen er på sitt beste interessant og det er lyden av øvingslokalet rett inn på kassett som gjelder. For å ikke legge noe i mellom; dette er dårlig. Når alt som hostes opp er intetsigende «Space» Stoner-rock er det bare å konstatere at ikke alt Fenriz tar i blir til gull. Det er i stedet Nattefrost som redder stumpene med de fem Black Metal/pønkrock/Stoner-bidragene sine. De er heller ikke mye å rope hurra for og det bør ikke være representativt for den kommende Nattefrost skiva.

«Lustmord» er dog  verdt å merke seg. Det gis innføring i antisosial personlighetsforstyrrelse og utover i lydkollasjen ramses det opp mennesker som har gjort ubeksrivelige og morbide handlinger. Rune Nattefrost fortsetter sånn sett sitt arbeide fra Carpathian Forest med usmakeligheter og vulgariteter. Han har allikevel et stykke igjen før han når opp til Lustmords urovekkende kvaliteter. Til tross for at dette er «ekte» og Fenriz og Nattefrost har kredibilitet i bøtter og spann, så kommer de ikke unna med at «Engangsgrill» er lavmål.

Dinosaur Jr «Farm»

Sutring & støy

På begynnelsen av 90-tallet var Dinosaur Jr på vei til noe stort. Overstyrt instrumenter som fikk høytalerne til å dirre av smerte, briljante melodier, langt og uflidd hår, Canada-skjorter og en «jeg-gidder-ikke-å-bry-meg» holdning vi ikke hadde sett maken til. Men egoet til gitarist J Mascis tok fullstendig overhånd og ut gikk låtskrivergeniet Lou Barlow som i stedet surret seg langt inn i lo-fi verdenen med sitt Sebadoh og uttalige sideprosjekter. Resultatet ble en serie med midt-på-treet skiver, men etter lang pause på begynnelsen av 2000-tallet fant de to hverandre igjen og magien var tilbake.

Deres niende album blir til tider langtekkelig. Og det til tross for at de gjorde seg ferdig med kaskader av støy og feedback på slutten av 80-tallet. Det er ingen grunn til å tvære ut sangene med tomme gitarsoloer. Derimot er J Mascis rytmegitarer gøy å lytte til. Med nesegrus beundring av Neil Young er gitarspillet hans fullt av finesser. Vulkanutbruddet «I Want You To Know» trodde jeg var Pearl Jam første gang jeg hørte den på radio. Det var bare det at det Eddie Vedder var enda mer sutrete enn normalt. Den er et ypperlig eksempel på at Dinosaur Jr aldri går tom for iørefallende gitar-riff. Det er allikevell Lou Barlow som skinner best på «Farm» med «Your Weather». Den brøyter seg vei med sine melankolske toner og snurrige bass-riff. Det spilles feil og takten økes gjennom sangen! Men hva er vitsen med metronom og nye opptak så lenge låta sitter som et skudd? Det er Lo-fi estetikk på sitt beste.

Rancid «Let the Dominoes Fall»

Låst i lenker

Utgangspunktet for Rancid er litt håpløst. Har man skrevet de klassiske pønk-skivene «…And Out Come The Wolves» (1995) og «Life Won´t Wait» (1998) så vil de henge over bandet som et spøkelse. Med det retningsløse «Indestructible» (2003) var det ikke bare jeg som tvilte på at Rancid skulle komme tilbake. Med «Let the Dominoes Fall» så forsøker de i hvertfall, men den viser til fulle hvor vanskelig det er å lire av seg enkle og klassiske sanger og fylle et album av rang. Rancid briljerer når de blander ska/reggae/pønk; men i 2009 må de se seg slått av Green Days knallesterke «21. Century Breakdown» som GD tidliger i år rullet en sterk femmer til. Deres syvende album har flere gode stunder; syng-med «Last One To Die»; ska-låta «Up Tp No Good» og ikke minst tittelsporet. Dessuten er Rancid en sann glede når de lener seg tilbake og lar dub-influensene tre frem gjennom jazztobakken i låta «That´s Just The Way It Is Now». Midtveis kommer blant annet poppunk sporet «The Bravest Kids» som godt kunne vært utelatt og etterfølges like svakt med giddaslause «Skull City». Mulig  Bad Religions Brett Gurewitz produsent-jobb har fått maksimalt ut av bandet; men det skinner ikke slik de gjorde på 90-tallet. Rancid vil instinktivt bite deg til blods, men istedet blir de stående å rive og slite i kjettingen de har lenket seg fast til.

Lars Vaular «D´e glede»

Eg e´ en ælskær

Er Åsane-mannen norsk hiphops redningsmann? Det grenger ikke nødhjelp så lenge det finnes artister som har noe på hjertet. Lars Vaular er i full blomst med «D´e glede» hvor han åpner dagboka si og hever stemmen. Det er befriende å høre gjennom et hip-hop album fri for dårlige fyllehistorier; hvem som er teit og generelt uinteressante og pubertale betraktninger. Slikt får Kriss & Erik ta seg av. Lars formidler derimot direkte; og underholder godt i «Skyld på Lars Vaular» hvor vi får historien om da han tvang Trafikketaten i Oslo til å måtte endre praksis for bøtlegging av plakater! Eller på gnistrende «Solbriller på» hvor han legger ut om damen som skinner så sterkt. Min favoritt er «Kor vil du dra i dag» med Lars i storform. Visdomsord og anekdoter i bra flyt. Det følger selvfølgelig med en stor dose selvgodhet, men han er primært en leverendør av Kardemommeby-loven og «shærligheten» (les: kjærligheten). Musikken er behagelig og Lars innehar selvinnsikt. Alt er derimot ikke like bra. Innimellom mangler sangene kraft og driv som får de fremover. «Skipp 24/7» blir stående på stedet hvil og i «Lovløs» mister jeg tråden på hva han egentlig mener. «D´e glede» har mye bra i seg og et av høydepunktene er R´n B hiten «Samme nr. som i 99» hvor han fløyelsmykt synger «Du e´ god med meg,så lenge e´ god med deg». Lars greier å formidle følelser uten at man vrir seg i stolen fordi det føles kleint.

Datarock «Red»

Hopp & sprett

Bergensbandet lager dansemusikk blandet med rock og oppfører seg som rockestjerner på scenen. Ikke ulikt slik Happy Mondays gjorde det på 90-tallet. Snurrig Devo-influerte dansemusikk, fremført i røde treningsdresser og store, svarte solbriller. Vokalisten låner mye av David Byrne. Så stor er beundringen at teksten i låta «True Stories» består kun av Talking Heads låt-titler! En liten hyllest til David Bowie smetter de dessuten inn i «Amarallion» hvor de korer «Ch-ch-ch-changes». Det fungerer bra når de spiller dansbar funk som på låta «The Pretender» der den kvinnelige vokalen fiffer herlig opp. Fredriks begrensinger som vokalist som gjør «Red» unødvendig monoton. Dessuten er det ujevnt. «Do It Your Way» føles uferdig. «New Days Dawn» er malplasert. Men på vei oppover finner man den Bob Hund-aktige instrumentalen «In The Red». Oppturene står «The Pretender», platas beste spor «Not Me» og singelen «Give It Up» for. «Red» hopper og spretter. Albumet minner meg om en unge som hopper rundt i godtebutikken og forsyner seg grådig. Men når alt smelter i munnen var nok idéen bedre enn hvordan det faktisk smaker. Alt i alt minner «Red» mye om deres opptreden i Lillehammer tidligere i år – tidvis underholdende, men for det meste ensforming og kjedelig.

Susperia «Attitude»

For menigheten

Oslo-bandet var et av høydepunktene under fjorårets Metal Rock Fest på Radisson SAS Lillehammer Hotell. De underholder, poserer og er flinke til å fart i publikummet. Susperia er en gjeng barske og dyktige musikere som har den riktige «looken» og som spiller en blanding av Thrash Metal og sen 80-talls amerikansk Heavy Metal. Litt av utfordringen for bandet er at man har hørt det før. «Attitude» har mye bra i seg, men de store låtene som skal løfte bandet ytterligere mangler. Sjekk ut bandets MySpace side og hør deres innspilling av W.A.S.Ps «Wild Child»; det er først når de gjør en cover at det går frysninger nedover ryggen. «Attitude» mangler sanger av dette kaliberet selv om de med «Another Turn» nærmer seg. Her nærmer de seg også det episke og melankolske slik In Flames mestrer. Vokalist Pål er dessuten godt inspirert av Blackie Lawless og det er morsomt å høre hvordan han har latt seg inspirere på de flerstemte koringene. Susperia spiller bra og gjør det meste riktig, men det får ikke hjertet mitt til å hoppe.