Motorpsycho «Child Of the Future»

Ta stiften!

Da er det bare å børste støvet av den gamle platespilleren man aldri trodde kom til å få bruk for igjen. For selv om dedikerte platebutikker, hardbarka platekjøpere har kjøpt vinylformatet, så har man også kunne skaffe seg det digitalt. Trondheims-trioen feirer nemlig utrolige 20 år i bransjen. Albumet er innspilt hos lyd-legenden Steve Albinis platestudio Electrical Audio i Chicago. Et fullanalogt studio med fokus på mikrofoner av ypperste kvalitet og en akustikk som innbyr til live-innspillinger. Minimalt med juks og jåleri – all oppmerksomhet rettet mot bandets estetikk og lydbilde. Det eneste formatet som yter disse timene i studio er vinylen. Denne gangen på hvit og 180 grams tung vinyl som gjør at den ligger stødig på spilleren. Designer Kim Hiortøy har utnyttet formatet med utskjæringer i pappen og trykk på omslagets innside. En plakat følger også med, heldigvis kvalitativt langt unna «smørja» bandet selv hadde laget som fulgte «Timothys Monster» (1994). «Child Of the Future» er ei energi-rockeskive med utganspunkt i enkle og groovy riff; skrevet for høye forsterkere, ikke ulikt «Little Lucid Moments» (2008).

Motorpsycho har ingen fremragende vokalister og passer derfor godt hos Steve Albini som er kjent for å skru vokalen bakover i lydbildet. Bents signatur-brumlebass er på plass og gir dybde til Hans Mangus´ gitarer som gis mye oppmerksomhet. For det er mye gitarsoloer her. Men man blir ikke voldtatt av den evinnelige gitarrunkingen den gjengse rockegitarist lirer av seg i blinde. Frank Zappa fortalte i et intervju at når han spilte gitarsoloer, så han for seg et landskap. Det passer også godt på Motorpsycho-gitarisen med den umiskjennelige vibratoen og feite tonen. De er anno 2009 et bråkete rockeband med stor kjærlighet for enkle arrangement, masse energi, dissonante toner, hippie-musikk og jazz-inspirerte gitarsoloer. Etter å ha hørt gjennom begge sidene gang på gang; så er det ikke sangene man husker. Men de ulike partiene og stemningene.

Det finnes to poppete sanger man liker umiddelbart; likevel går man ikke bort til platespilleren og flytter stiften tilbake. Man er litt sedat; og når man ikke kan trykke på en «fremover»-knapp blir man i stedet sittende og lytte på plata i sin helhet. Besnærende genialt og pinlig enkelt. For med «Child Of the Future» er det helheten som gjelder. Akkurat slik The Mars Volta gjorde tidligere i år med «Octahedron» eller Led Zeppelin i løpet av syttitallet.

Sunn O))) «Monoliths & Dimensions»

Det sorte intet

Drone Doom-kongene holder ironisk nok et høyt tempo med sine utgivelser. Avantgardistiske sirup-toner sprengt gjennom bass-høytalere så volumiøst at publikummet får fysisk ubehag når de spiller konserter. Gjennom sine tidligere utgivelser har de slept seg gjennom mange temaer og lydkoalisjoner. De er like rastløse på sitt syvende album med Attila Csihar (Mayhem) som fast gjest ved mikrofonen i sitt søken etter den perfekte frekvens. Stephen O´Malley og Greg Anderson inviterer med seg spennende samarbeidspartnere som utfordrer bandets monotoni. Blant annet gitarist Dylan Carson (Earth) som er en stor inspirasjonskilde for bandet, samt Eyvind Kang som for rockeelskere er kjent for sitt samarbeid med urokråka Mike Patton. Til tross for at tempoet er på linje med ei lus og tonene er alt annet enn muntre; er «Monoliths & Dimensions» som et friskt pust i 2009.

Fri for populærmusikkens konvensjonelle løsninger fortsetter de å gi gass på vei ut i det sorte intet. Allikevel greier de å kjøre rundt seg selv i løpet av albumets 50-minutter og fire spor. Følelsen av gjentagelse er påfallende, selv om bandet er er inne i en kreativ periode med albumene «Domkirke» (2008) og «Oracle» (2007). Avslutningssporet «Alice» som er en hyllest til Alice Coltrane er albumets mest spennende, samtidig a-typisk for Sunn O))). Her setter den legendariske jazztrompetisten Julian Priester setter premissene med sine melankolske toner og vrenger «Monoliths & Dimensions» av veien og rett mot det sorte hull.