Motorpsycho «Child Of the Future»

Ta stiften!

Da er det bare å børste støvet av den gamle platespilleren man aldri trodde kom til å få bruk for igjen. For selv om dedikerte platebutikker, hardbarka platekjøpere har kjøpt vinylformatet, så har man også kunne skaffe seg det digitalt. Trondheims-trioen feirer nemlig utrolige 20 år i bransjen. Albumet er innspilt hos lyd-legenden Steve Albinis platestudio Electrical Audio i Chicago. Et fullanalogt studio med fokus på mikrofoner av ypperste kvalitet og en akustikk som innbyr til live-innspillinger. Minimalt med juks og jåleri – all oppmerksomhet rettet mot bandets estetikk og lydbilde. Det eneste formatet som yter disse timene i studio er vinylen. Denne gangen på hvit og 180 grams tung vinyl som gjør at den ligger stødig på spilleren. Designer Kim Hiortøy har utnyttet formatet med utskjæringer i pappen og trykk på omslagets innside. En plakat følger også med, heldigvis kvalitativt langt unna «smørja» bandet selv hadde laget som fulgte «Timothys Monster» (1994). «Child Of the Future» er ei energi-rockeskive med utganspunkt i enkle og groovy riff; skrevet for høye forsterkere, ikke ulikt «Little Lucid Moments» (2008).

Motorpsycho har ingen fremragende vokalister og passer derfor godt hos Steve Albini som er kjent for å skru vokalen bakover i lydbildet. Bents signatur-brumlebass er på plass og gir dybde til Hans Mangus´ gitarer som gis mye oppmerksomhet. For det er mye gitarsoloer her. Men man blir ikke voldtatt av den evinnelige gitarrunkingen den gjengse rockegitarist lirer av seg i blinde. Frank Zappa fortalte i et intervju at når han spilte gitarsoloer, så han for seg et landskap. Det passer også godt på Motorpsycho-gitarisen med den umiskjennelige vibratoen og feite tonen. De er anno 2009 et bråkete rockeband med stor kjærlighet for enkle arrangement, masse energi, dissonante toner, hippie-musikk og jazz-inspirerte gitarsoloer. Etter å ha hørt gjennom begge sidene gang på gang; så er det ikke sangene man husker. Men de ulike partiene og stemningene.

Det finnes to poppete sanger man liker umiddelbart; likevel går man ikke bort til platespilleren og flytter stiften tilbake. Man er litt sedat; og når man ikke kan trykke på en «fremover»-knapp blir man i stedet sittende og lytte på plata i sin helhet. Besnærende genialt og pinlig enkelt. For med «Child Of the Future» er det helheten som gjelder. Akkurat slik The Mars Volta gjorde tidligere i år med «Octahedron» eller Led Zeppelin i løpet av syttitallet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s