Jaa9 & OnklP «Sellout!»

Gamle griser fra bygda

Nei, duoen har ikke blitt merkbart mer moden siden sist og det til tross for at de har med (over)modne Maria Mena på låta «Konfliktsky». Puppemodell Linni Meister, Påls eks gis terningkast tre, klessponsor DC gis oppmerksomhet og hjembyen Lillehammer nevnes så ofte at de burde få støtte av Turistkontoret for all PR. «Dag for dag» produsert av Nasty Kutt, gjestes av Dee Rail fra gjengen til Devin The Dude. Joddski (Jørg-1 fra Tungtvann) og Nico D er også på plass, uten at det er nødvendig. Onkl P og Jaa9 er for tiden norges beste rappere på norsk og trenger ikke hjelp for å støttes opp. «Sellout!» har så mange og frekke linjer at du bør ta noen runder for å få med deg alt. Innimellom all grisepraten og selvskryten får de også reflektert over livet de lever og treffer bokstavelig talt gull med singelen «Glir Forbi» som skled inn på VG-listas tredjeplass. Respekt! Tekstene er i blogs-form som de selv rakker ned på i knallåta «Blog» som akkurat nå dirrer på radioeteren. Mats Lie Skåre aka Slipmats har produsert brorparten av dagboka «Sellout!». Det begynner så bra, men den ebber ut på grunn av flere intetsigende låter. 9&P har mange og bra meldinger, men det er sanger du verken får lyst å danse til eller husker melodien på. Siste spor, «Ekkel Uten Truse» rykker deg opp av dvale på overtid og er så drøy at ikke engang rødstrømpene i feministbladet Fett gidder å bruse seg opp. Man må ikke glemme at dette er bare moro, men jeg håper de neste runde går litt dypere. De er innom og på vei, men det er mye å gå på før de er på Kens destruktive selvutleverende rhymes.

Superfamily, Bingo´n 12.09.09

Lot musikken snakke

Selv om ikke mossebandet Superfamily serverte wienerpølser med vaffel fra scenen ble lillehamringene gode og mette av mange radiohit´er.

Da kan vi med sikkerhet slå fast at høsten er i gang. HIL-studentene er tilbake i byen og Studenthuset Bingo´n har arrangert semesterets første konsert. Hva er da bedre enn å få Norges høyest utdannede band til å svinge innom? I syvmanns-orkesteret har alle minimum Master-grad; man kan blant annet telle en sosiolog, en biolog, en historiker og en kjemiforsker blant medlemmene(!)

Unorskt
Alle student-vorspielene rundt om i byen denne kvelden måtte ha vært vellykede; for når akademikerene gikk på scenen trengte de ikke å anstrenge seg nevneverdig for å få varm og god respons fra publikum. Stemningen i salen var svært god fra første akkord selv om det ikke var noe oppvarmingsband. Og når Superfamily freidig spilte den «gamle» suksessingelen «Taxi Dancing» som andre låt var kvelden spikret. De er noe så unorsk som et band med suksess basert på hit´er spilt på NRK Petre og norske studentradioer. Og med to mannlige korister/dansere er de også noe utenom det vanlige.

Kald krig
Mossebandet har akkurat sluppet sin tredje langspiller som har blitt godt mottat av musikkpressen. Et mørkere album med ærefrykt for teknologi under den kalde krigen som tema.  Statisk dansing og 60-talls dresser gir de et byråkratisk uttrykk som fungerer godt til de pompøse og fengende sangene som fikk Lillehammer-studentene til å danse av glede. For med pisk og det de selv påstår er lystgass på scenen er de et band som skiller seg ut. Og det var når disse to elementene dukket opp at lørdagskvelden fikk det nødvendige løftet.

Outrert
Superfamily trengte en halvtime før de fikk vist seg fra sin beste og kulørte side. De er et band som både er morsomt å se og som skriver gode dog outrerte album. Med strofen og tittelen fra singelen «The Songs of the Weak Will Die» hengende i luften gikk de av scenen før de med hjelp av tilrop fra salen kom opp igjen med et par ess i ermet. Høstens første konsert på Bingo´n ble avsluttet med hit´ene «The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night» og «Let´s Go Dancing» fra deres siste album som er en eneste lang og kraftig gledesrus.

Paperboys «The Oslo Agreement»

Store ord

På papiret er Spellemansprisvinnernes comebackalbum en sikker suksess. Deres tolkning av «Lonesome Traveller», en gammel sang som ingen lenger kjenner opphavet til‚ har blitt en gigasuksess. Solgt til gull med hjelp av høy rotasjon på norsk radio. Perkusjonist og produsent Anders Møller (Euroboys, Gluecifer) har blitt fast medlem siden sist. Dessuten er gjestelista imponerende: blant annet Øystein Sunde, Sigmund Groven, Thom Hell, Tshawe (Madcon) og Aslak (DumDum Boys). I følge Vinnie ble skiva til underveis ved at folk svingte innom og det meste av idéer ble testet ut. Dessuten har de vridd seg ut av hip-hop tvangstrøya og tar for seg av andre impulser. Nytt er bra, men da må man han en stødig produsent som sier «nei» når det flyter over.
Vinnie er uten tvil norges beste rapper på engelsk. Hør på tredjesporet «See Me Coming» hvor han midtveis legger om rytme og hastighet. Men bortsett fra singelen, er ikke albumet allverden. Leirbål-stemningen er svært høy. Det dyttes på med kassegitarer og perkusjon i sanger som «Into The Same» og «After All». Ikke blir det avslappende heller med alle lydene som slåss om oppmerksomheten.
Norsk hip-hop handler i stor grad om hits og kåthet på refrenger. Her er fine refernger, én hit; men akkurat som «The Oslo Agreement» så blir det store ord som ikke innfrir.

Mew «No more stories Are told today I’m sorry They washed away No more stories The world is grey I’m tired Let’s wash away»

Tredelt moro

Norge har Lukestar, mens danskene kan skilte med Mew. Mannlig falsettvokal, tynne og klimprete Telecaster gitarer og orkestrale arrangement. Og ikke minst den filmatiske innfalsvinkelen til komposisjonene, slik Sigur Ros og tildels The Arcade Fire arbeider.
De fire første sangene inneholder de beinsterke og spennende singlene «Reperbeater» og «Introducing Palace Players» som har hatt høy rotasjon på Petre. Man regner med at Mew brenner av all kruttet i begynnelsen av albumet, slik Paperboys gjør på «The Oslo Agreement». Men dengang ei. «No More Stories…» deles naturlig inn i tre bolker av to pausemusikk-spor med tittelen «Intermezzo 1» og « Intermezzo 2». Del 1 er sugende og kjapp, mens del 2 innledes med en serie av rolige sanger. Både «Silas The Magic Car» og «Cartoond And Macrame Wounds» er begge stillferdige sanger man forventer å få på et Mew album. Mot slutten av del 2 skrus tempoet opp, men flater ut igjen i det del 3 tar over. Underveis svinger de innom ulike tematikker‚ som Kraftwerk-synthene i «Tricks Of The Trade», men alltid med store klangflater og den lyse vokalen som den røde tråden. «Hawaii» er et av flere høydepunkt med de ulike melodiene som sniker seg oppå hverandre, det pussige mellomspillet og det orkestrale refrenget. Dessuten har den et afrikansk-pop tilsnitt med gitar-spillingen, perkusjonen og ikke minst fokuset på vokalen som er drikraften. «No More Stories…» er det man kan kalle en sterk femmer.