Yoga Fire «Fuck You Eller Penga Tilbake!»

Spiker´n i kista

Yoga Fire (YF) ikke som andre norske band. De er Norges største hip-hop suksess; Klovner i Kamp med venner; som har funnet sammen igjen og spiller rock, nyveiv og skrangledisko. Simultant med debuten gir de også ut en utilslørt og herlig frekk bandbiografi skrevet av bassist og Aslak «Alis» Hartberg, som tråkket rundt på Biri i barndommen. Biografien akkompagnerer og forteller historiene til tekstene på skiva. Det er ikke noe å si på ambisjonsnivået; men når sangene under ett er såpass svake, blir det lettere komisk. Med et cover som skriker «ACTION!» så åpner «Fuck You Eller Penga Tilbake» (FYEPT) overraskende med en slapp fis. Mantraet er «kjør på!», men i stedet for målretta tiger-byks, så surrer de rundt seg selv. Her ligger også problemet med Yoga Fire anno 2009 – noen av bandets medlemmer er for svake på sine instrumenter. Og sammen med sanger som burde vært utelatt, blir det en tam coctail. Underholdende konserter glemmes fort, mens en CD er et testament på hva man greidde å få til som band. Med fortid som ordsmeder kan Yoga-karene skrive historier; slik som i «Verdens Svakeste Mann», men uten historiene fra Alis blir noen av tekstene like lite spennende som Briskebys platte linjer. FYEPT er verken «Spiker´n i Kista For Norsk Musikk» eller har «Den Beste Låta Jeg Veit». Den er bare likegyldig. Alt annet enn det bandet lover. YFs store oppgave er å formidle hvilken syk gjeng de faktisk er; for røver-historiene rundt medlemmene har etterhvert blitt mange. For FYEPT greier ikke det; og da må det gjøres fra scenekanten.

Terningkast: 3

Advertisements

Svölk «s/t»

Brølet fra skogen

Det står nå klart for meg at Trysil er Norges svar på Sørstatene. Et lukket og avgrenset geografisk område langt inn i villmarka hvor elgjakta setter premissene for samfunnets aktiviteter, og med svak tilstedeværelse av norske lover. Trysil-bandet Svölk har spilt lenge uten å plage allmennheten. På skogsveiene i pickupen og under alle heimbrents-festene har Metallica, Motorhead og Clutch surret og gått. Det er tung blues-Thrash, med lodne 70-tallsgitarer og bamsebrakar-bass. 19-taggers elgoksen er åpningssporet «52» og «Sweet Agony». Det gjør ingenting at influensene kan spores underveis, som «Jump In The Fire»-riffet i «Dead:30». Og i «Miss Alcohol» kommer Danzig-vokalen tydelig frem, akkurat som Danzig-riffet på «Anchor». Men det er bare kult. «Svölk» litt igjen før det blir überkult. De gjør det ikke enkelt for seg selv å gå på såpass opptråkkede stier, og jeg savner noen friske pust underveis slik som introen på plata med akustiske instrumenene.

Terningkast: 4

Annie «Don´t Stop»

Ferskvare

Et år har gått siden oppfølgeren til «Anniemal» lå klar. På grunn av surr og bytte av plateselskap har ting tatt tid. Noen låter er byttet ut fra Island Records-versjonen, men i det store og hele er produktet det samme. Annie fortsetter i samme gate med en hybrid mellom Sophie Ellis Baxter og Kylie Minouge. Sangene er så enkle at det nesten irriterer. Pop i sin reneste form. Så enkelt at du begynner å nynne på låtene. ”Bad Times”, singelen ”I Know UR Girlfriend Hates Me» som kom i fjor og ”Song Reminds Me Of You” er flotte saker. Annie har også en mørkere og spennende side; «Take You Home». Men alt er ikke like smukt. At ikke den nitriste «The Breakfast Song» er fjernet er utrolig. Hun har en knuslete stemme, men bruker den fint. Bare hør den nydelige «When The Night» hvor hun kjølig glir mellom synthene. «Don´t Stop» tar et lett tak, men slipper like lett. Med et ekstra år til forbedringer og nye ører fra Smalltown Supersound burde ha gjort mer enn det «Don´t Stop» til slutt ble. Egentlig litt trist å vite.

Terningkast: 4

Jaa9 og OnklP vendte hjem

Råklining bak ved miksepulten, jenter i syltrange kjoler og fulle gutter nedpakket i for store klær. Det var akkurat som i gamle dager da Norges fremste rapduo spilte i hjembyen Lillehammer.

Bingo´n, Lillehammer
Publikum: 200

Som gress gjennom asfalt sprengte de seg opp og frem i ei konsertuke fylt opp av skolerte jazzmusikere. Rap-duoen har blitt veteraner i norsk hip-hop og flyter fint på rutine når de griper mikken. Tilbakelent og rolige tusler de rundt på scena og spytter drøye linjer. I perioder litt for rolig skulle det vise seg.

Det var som på ungdommensklubben i gamle dager; for oppå scena dukka det opp flere uannonserte artister som flere i salen ikke fikk med seg hvem var. Gjøviks-gutten Spira var først ut; etterfulgt av Pumba fra Holmia. Noen hakk mer proft ble det da amerikaneren Dee Rail fra gjengen til Devin The Dude gikk opp og dro i vei med tre spor. Han har nærmest gjort nordmann av seg etter å ha grodd fast på sofaen til Onker´n i Oslo.

Rundt midnatt spradet Lillehammer-duoen opp på scena, backet opp av DJ Arno Frangos.I lørdagens utgave av GD kunne du lese om OnklPs tur innom Lillehammer TA2-studioet hvor han fikk seg litt blekk på venstre arm. Den råferske tatoveringen glinset i scenelyset og tatovøren Terje fikk heder fra scena.

De startet bra med fokus på materialet fra «Sellout!» som de var ute og promoterte. Utover natta dabbet det av da låtene ble eldre og det kun var den hardbarka fansen som fulgte med. Rundt 00.45 må bussene til alle byggefeltene ha gått fra perken, for det ble et lite trykk av ungdommer som pilte ut gjennom døra og ikke kom tilbake. Til tross for at det var flere låter igjen. OnklP meldte også at de nå vanligvis kjørte opptredener på rundt 25 minutter og det merket man med den litt pussige låt-rekkefølgen.

Å ha tilgang på damer er en stor gulrot for mange artister. Men da bør man ikke spille sanger som «Ekkel Uten Truse». For da sangen rullet ut av høytalerne var det mange jenter som tok turen på do for å rette på sminken. Kvelden var fortsatt uforløst da Jaa9 & OnklP gikk av. Etter en sigg var de tilbake og spilte låtene alle ventet på; «Kjendisparty», «Blog», «Glir Forbi» og «Stank Ass Ho».

Behemoth «Evangelion»

Det slaviske dyret

Polen er mer enn billig arbeidskraft, mafia og frijazz. Behemoth er et av flere polske «creme de la creme» metalband. En udefinerbar miks av Death Metal, Grindcore og det beste av skandinavisk Black Metal. De er en ravnsvart utgave av Mastodon. Ta åpningssporet hvor de smelter sammen kule elementer fra ulike sjangere. De har dårlig med tid for det går i et djevelsk tempo. Det er faktisk behagelig når de avslutter med den åtte minutter lange «Lucifer». Som forøvrig har særdeles rått parti mot slutten hvor det snakkes polsk med en rusten og dyp stemme. Det er litt mer ondt enn engelsk med norsk eller svensk aksent! Metalband som stagnerer har en tendens til å påstå at de går Old School. Polakkene derimot har så mye idéer at det nesten blir for mye for hver låt. Det er som om Nile skulle ha sugd til seg det beste av moderne Metal. Jeg ble sittende og måpe etter første gjennomhøring; det er så direkte og komplekst. Og med alle elementene får det nesten en progressiv preg over seg. Spredt utover dukker det opp orientalske samplinger som underbygger det onde draget «Evangelion» har. Det er vanskelig å mene noe utover det at dette er mesterlig. Rå produksjon, et vanvittig trommeøs og et silolass med gitarriff. Og konsentrerer du deg vil du se noe vakkert i det bekmørke.

Terningkast: 6

Hypnotiserende vuggesang

Det var kun kassaapparatet i baren som turte å forstyrre da svensk/norske Ane Brun tok et moderlig og bestemt tak i Lillehammer-publikummet.

Ane Brun vugget med musikken, men smilte og snakket seg varm mellom sangene.

Det klirret i rødvinsglass og det luktet parfyme. Oppvarmerene, svenske Jennie Abrahamson og norske Rebekka Karijord, hadde de fleste ikke hørt om. De spilte hvert sitt sett akkompagnert av høy summing fra bar-området. Et fåtall publikummere tok til seg musikken og Rebekka kvitterte med å takke pent de som lyttet.

Smilte fra øre til øre
Helt, helt stille ble det derimot da Ane Brun entret forhøyningen i lokalet. Med seg hadde hun allerede nevnte Jennie, Rebekka og cellist Linnea Olsson. Ane har en alvorlig fremtoning som ble underbygget av truppens kabarét-aktige bekledning og sminke. Hennes opptreden under Dølajazzen i 2006 var noe nedstemt og autoritær. Det var som barneskole-lærerinna man fryktet reprimander fra. Nå, tre år senere strålte Molde-jenta fra scena.

Rebekka Karijord arbeider primært med musikk til moderne film og dans og fremsto mer teatralsk enn hovedattraksjonen

Skandinavisk melankoli
Hennes kvitrende stemme og nylonstreng-gitarene gjennomførte en nydelig konsert ikke ulikt hennes opptreden i Stockholms Concert Hall som kom ut på plate tidligere i år. Denne runden med konserter ligger derimot tettere opp mot «Sketches»-albumet med sine nedstrippede fremførelser. Damene sang firstemt så det gikk kaldt nedover ryggen, slik som på avslutningen av «Balloon Ranger». Som ravepartyene på 90-tallet skapte Anes musikk en transe-lignende tilstand.

Lille baby Martin
«Dåkker e´ så fint et publikum. Det e´så fint å spille her» medelte Ane på sedvanlig Molde/svensk. Publikummet stod på tå hev og slukte det hun serverte. Det var en konsert for de benskjøre; her var ingen knuffing og knuging blant de betalende. Det var kun Ane som svingte seg i musikken med lukkede øyne. Og mellom sangene bød hun på seg selv med morsomme anekdoter og fremstod både trygg og folkekjær. Best var hennes forhold til den minste gitaren som hun har døpt Martin. «Nei, se der er jo lille baby Martin!», uttrykker hun ømt i det et nytt gitarskifte finner sted.

Snakkesalig
Ane Brun fortalte om sine sterke drømmer, sitt engasjement for miljøsaken og historier rundt sine sanger. Med all praten knyttet hun sterke bånd med publikummet. «My Star» skrev hun til sin eks mens de var sammen og gir teksten en ekstra klang neste gang vi hører den. Duetten med Sivert Høyem; «Lift Me», måtte vike; men etter en stillfaren og vakker kveld gjorde det ingenting.

Immortal «All Shall Fall»

Eimen av svovel

Blottet for humor og selvironi er Vestlands-bandet Immortal en fanebærer for norsk Black Metals selvhøytidelighet. Samtidig har de med en serie av klassiske album beveget seg fra skitne klubb-turnéer til å toppe europeiske metal-festivaler så store at de får Øya-festivalen til å ligne en begredelig rasteplass på Gran. De er bandet med de storslagne sangene og de utilsiktede komiske band-bildene. Tekstene har også høy Spinal Tap-faktor som spinner rundt den fiktive verdenen Blashyrk og tilhørende kriger, testosteron og ære. Musikken derimot er ikke mye å flire av. Immortal har skapt sin egen nisje med influenser fra tysk Thrash Metal. Syv har gått siden «Sons Of Northern Darkness» (SOND). Der SOND var direkte med Thrash-influensene, er «All Shall Fall» (ASF) atmosfærisk. Det er jevnt over seigere og partier dras ut. ASF trenger derfor tid på å vokse. Flere rock´n´roll elementer har dukket opp siden sist, og jeg regner med at vokalist og gitarist Abbaths fine sideprosjekt «I» har gjort sitt. Brekingen til Abbath og den sjukt bra trommespillingen – alt er på plass. ASF føyer ser seg pent inni rekken av bandets gode katalog, men når ikke helt opp til SOND eller «At The Heart Of The Winter». Spjelet er dratt for hardt til for at svovelrøyken blir til ild.

Terningkast 4

AFI «Crash Love»

Kastrert hannkatt

«…er alltid verdt å sjekke ut» skrev jeg om AFI (A Fire Inside) i 2006 og deres «Decemberunderground». Det angrer jeg på, for nå er jeg skuffa. Skikkelig skuffa. For noen har skjemt eggen. Kastrert katta. Trekt tenna. Borte er de strålende melodistrofene, de barske bruddene og kanonsalvene. Ikke mer Dynamitt-Harry, bare vissne kinaputter kjøpt rett over svenskegrensa på en bensinmacka. Er planen med «Crash Love» å få egen serie på Walt Disney Channel? For sangen «Veronica Sawyer Smokes» er et The Jonas Brothers plagiat. «Medicate» stikker seg positivt ut, men den hadde vært ordinær på en av deres tidligere album.

Fra å spille pønk/emo er det nå streit rock som gjelder; skrevet for radiospilling. Skrevet og fremført slik at man ikke skal kjøre av veien eller sette knekekbrødet fast i halsen hvis noe uventet skulle skje på eteren. Er dette ditt første møte med AFI fungerer «Crash Love» helt fint, men sammenlignet med «Sing The Sorrow» (2003) og «Decemberunderground» er dette godt under pari.

The Cumshots «A Life Less Necessary»

Tilværelsens uutholdelige letthet

Dette er The Cumshots beste plate, uten at det i utgangspunktet sier all verden. For med « A Life Less Necessary» gir Kristopher Schau & co inn ni sanger som er vesentlig vassere enn tidligere tilløp. Det er fortsatt Thrash Metal-riff med melodiøse refrenger som er basis og Gøteborg Death Metal-influensene er tydeligere enn noen gang. Ikke like teknisk som de svenske banda, men mer upolert og mindre overprodusert. Råskapen og melodiene balanserer bedre enn noen gang; også mellom gitarist Ole Petters rene vokal og Schaus brøling. Men den overstyrte mikrofonen til sistnevnte kan de nå gi slipp på; det føles påtatt, utdatert og det forflater stemmen hans. Annet pirk er at trommene er unødvendig lave i lydbildet.
El Doom har finpusset låtskrivingen med strukturer og riff som nå sitter som bly i en støpeskje. Eposet «I Still Drink Alone» er en fullendt låt med et vers som gir deg fuktig øyekrok. Samtidig er den en indikasjon på hvor mye de kan løfte seg med mer fokus på koringene. Likeledes med «And Sun Pissed Red» som tar en uventet vendig og ender opp i en riktig så pompøs og fin gospel vokal-orgie. Nye impulser fra amerikansk metal sklir også inn fint; «Blood Don´t Lie» med Sludge gitarene og tonalitet som minner om Coalese og Converge. Country-gitarene smetter seg frem og de trår også til med noen inspirerte Black Metal-vendinger. Tekstene er en ventil for trykkokeren Kristopher og det er mørkt, mørkt og atter mørkt. Vettu, « A Life Less Necessary» er en real opptur og en gledelig overraskelse!

The Cumshots på Felix, Lillehammer

Hardt, rått og dysfunksjonelt

Det hjalp lite at høstens første snøfall gjorde Gudbrandsdalen jomfruelig hvit. Kristopher Schau dro oss inn i en verden der menn er menn, kroppens reservebatterier slites, intellektet forderves og moralen lobotomeres.

– Vi visste at turnéen ikke ville starte før vi spilte på Lillehammer, smisket vokalist Max Cargo aka Kristopher Schau skamløst til Felix. Dette var deres andre jobb på en turné som tar dem rundt hele Skandinavia, England og Tyskland for å vrenge fram menneskets mørke hjerte.

Japansk galskap
Electric Eel Shock klippet snora for vinterens konserter på Felix. Japanerne har etter gjentatte besøk fått fotfeste i byen og ble hjertelig mottatt. Selv om de ropte «I love Heavy Metal!» på jap-engelsk underholdt de med Hardrock og tøys. En fin kontrast til gravalvoret og tungsinnet som kom etterpå.

Kongen
Elvis Presley synger alltid inn The Cumshots på scena og ble også denne kvelden avbrutt av trommene før han fikk avslutte sine myke strofer. Bandet var ulastelig antrukket som et Nashville-countryband som har havarert i Las Vegas. Det inntrykket varte ikke lenge. For en konsert med The Cumshots er en dokumentar om menneskelig forfall og selvforakt. Det er fysisk og rått, personifisert av Kristopher. Ingen stor vokalist, men med et pulikumstekke og karisma som gjør The Cumshots verdt å se.

Klar for et større publikum
Elvis Presleys intro ble kvelt av «Praying For Cancer» som er en av deres beste låter i en kvalitetsmessig varierende katalog. Tidligere har de vært fornøyelig på scenen men monoton og kjedelig på plate. Med «Life Less Necessary» har de laget et album som kan gi kultbandet et vesentlig større publikum. De har fått ny bassist og supplerte med en ekstra musiker på gitar/perk/orgel som dessverre forsvant i trøkket. Sinne og aggresjon rådet; spilt av et band som er overraskende tette til nettopp å ha startet turnéen.

Skabb-befengt
– Klasse er det første man tenker på når man spiller i The Cumshots, ironiserte Schau. Et band som kan beskrives som et dysfunksjonelt, skamfert og skabb-befengt dyr. Kristopher introduserte åpningssporet på den nye plata, «What Bleeds Must Be Butchered» som et forsøk på å skrive en kjærlighetssang, som gikk ad dundas. Det var tungt og deilig og de ga sin hittils beste konserten på Lillehammer. En vellykket sesongåpning for Gudbrandsdalens ledende rockeklubb.