Hypnotiserende vuggesang

Det var kun kassaapparatet i baren som turte å forstyrre da svensk/norske Ane Brun tok et moderlig og bestemt tak i Lillehammer-publikummet.

Ane Brun vugget med musikken, men smilte og snakket seg varm mellom sangene.

Det klirret i rødvinsglass og det luktet parfyme. Oppvarmerene, svenske Jennie Abrahamson og norske Rebekka Karijord, hadde de fleste ikke hørt om. De spilte hvert sitt sett akkompagnert av høy summing fra bar-området. Et fåtall publikummere tok til seg musikken og Rebekka kvitterte med å takke pent de som lyttet.

Smilte fra øre til øre
Helt, helt stille ble det derimot da Ane Brun entret forhøyningen i lokalet. Med seg hadde hun allerede nevnte Jennie, Rebekka og cellist Linnea Olsson. Ane har en alvorlig fremtoning som ble underbygget av truppens kabarét-aktige bekledning og sminke. Hennes opptreden under Dølajazzen i 2006 var noe nedstemt og autoritær. Det var som barneskole-lærerinna man fryktet reprimander fra. Nå, tre år senere strålte Molde-jenta fra scena.

Rebekka Karijord arbeider primært med musikk til moderne film og dans og fremsto mer teatralsk enn hovedattraksjonen

Skandinavisk melankoli
Hennes kvitrende stemme og nylonstreng-gitarene gjennomførte en nydelig konsert ikke ulikt hennes opptreden i Stockholms Concert Hall som kom ut på plate tidligere i år. Denne runden med konserter ligger derimot tettere opp mot «Sketches»-albumet med sine nedstrippede fremførelser. Damene sang firstemt så det gikk kaldt nedover ryggen, slik som på avslutningen av «Balloon Ranger». Som ravepartyene på 90-tallet skapte Anes musikk en transe-lignende tilstand.

Lille baby Martin
«Dåkker e´ så fint et publikum. Det e´så fint å spille her» medelte Ane på sedvanlig Molde/svensk. Publikummet stod på tå hev og slukte det hun serverte. Det var en konsert for de benskjøre; her var ingen knuffing og knuging blant de betalende. Det var kun Ane som svingte seg i musikken med lukkede øyne. Og mellom sangene bød hun på seg selv med morsomme anekdoter og fremstod både trygg og folkekjær. Best var hennes forhold til den minste gitaren som hun har døpt Martin. «Nei, se der er jo lille baby Martin!», uttrykker hun ømt i det et nytt gitarskifte finner sted.

Snakkesalig
Ane Brun fortalte om sine sterke drømmer, sitt engasjement for miljøsaken og historier rundt sine sanger. Med all praten knyttet hun sterke bånd med publikummet. «My Star» skrev hun til sin eks mens de var sammen og gir teksten en ekstra klang neste gang vi hører den. Duetten med Sivert Høyem; «Lift Me», måtte vike; men etter en stillfaren og vakker kveld gjorde det ingenting.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s