Them Crooked Vultures «s/t»

Neddopet gribberock

Hva kan gå galt når Duracell-dophuet Josh Homme (Queens Of The Stone Age), bass-legenden John Paul Jones (Led Zeppelin) og trommegud Dave Grohl (Foo Fighters, Nirvana) finner sammen? Svært lite, viser det seg. Josh har et sterkt musikalsk stempel som preger alle prosjektene han involverer seg i. Tidvis i overkant mye. Samtidig har mange av sidesprangene hans tendert til å bære preg av rå skisser. De beste idéene fra «Desert Sessions» platene fra slutten av 90-tallet, dukket senere opp ferdig bearbeidet på ulike Queens Of The Stone Age plater. Samtidig er mannens idéer noe av det mest spennende som skjer og har skjedd rocken det siste 10-året. At Dave Grohl prioriterer det joviale, men akk så konforme Foo Fighters er trist når man hører hva han presterer bak trommene. De erketypiske triolene og synkopene – mannen spiller trommeriff, i stedet for å holde strengeinstrumentene i hånden. Men den virkelige stjernen er John Paul Jones som formet den moderne rocken som bassist/organist og uunværlig arrangør i Led Zeppelin.

Sammen er de dynamitt. Selvsikkert dukket de opp under årets Reading festival i England tidligere i sommer som den store overraskelsen og spilte et 45 minutters sett av pur dynamitt.

Det er bare det at debuten (og det som kanskje blir deres eneste utgivelse, man vet aldri med Josh Homme,) ikke har gode nok sanger. For utover singelen «New Fang» er det skralt. Sangene er gjennomarbeidet; proppet med vendinger og spennende løsninger, tunge rytmer og frekke gitarer. Men det hjelper så lite når ikke sangene holder til mål.

Terningkast: 4

Advertisements

Jokke & Valentinerne «Levende (Så Lenge Det Varer)»

Ikke gråt over spilt øl

Opp fra intet dukket det opp et konsertopptak fra Sentrum Scene i Oslo, lillejulaften 1996. Jokke er drita. Han snøvler. Gitaren er sur. De spiller feil. Alt var som det skulle være. Slik det ikke egentlig burde være. For Jokke døde til slutt av en overdose heroin. Typisk nok på perm etter å ha lagt seg inn for avrusning hos Tyrili i Folldal. En klisjé. En sliten én. Jokke møtte seg selv i døra og ble spist opp av sine egne fans.

«Jeg har alt jeg trenger, får alt gratis, av hjernedøde fans som trur jeg er fattig. Bare på grunn av en eneste sang går jeg gratis på fylla hver jævla gang» ironiserer Jokke i «Suksess» og summerer opp sitt eget liv og karriere. Legenden Joachim Nilsen har heldigvis ikke blitt glemt og mytene vokser.

Historiene er mange, som da jeg selv møtte mannen under lanseringen av «Trygge Oslo» der plateselskapssjef Terje Engen ba meg om at «hvis Jokke ber om spenn, så ikke gi ham noe. Du får de ikke igjen.» Eller den beklageligvis sanne historien om da Jokke & Valentinerne var på turné og bandet klaget på at Jokke stinka. Terje fortalte meg at de tvangsbadet junkien i et badekar på hotellet og han hadde aldri sett et så møkkete badevann.

Utrolig nok er konserten fra Sentrum Scene det eneste opptaket som eksisterer av bandet i respektabel kvalitet. Rått og røti, samtidig er det en befrielse å slippe noen av de kørni arrangementene som preget de første skivene. Til tross for den bittersøte smaken av en artist som døde så alt for tidlig, er «Levende» et flott testamente på hvor bra de kunne være. Oslo-publikummet synger med og spanderer øl på Jokke som kommer med kommentaren «var det et kjærtegn, eller?». Der skulle man ha vært.

Terningkast 5

Frøken indiepop av Norge

Gudbrandsdølene var mer opptatt av «knask eller knep» enn å se tre av Norges mest spennende indie-band. De oppmøtte fikk oppleve indie-dronningen Anne Lise Frøkendal musikalske imperium.

Konsert I Was A King, Bygdin og Harrys Gym
Felix, Lillehammer

På sølvfat serverte Felix en helaften med tre av våre fremste eksporthåp som høster lovord i de riktige kanalene rundt om i verden. Ufordringen var å få lillehamringene til å forstå at det var her det skjedde. På Lillehammer. Akkurat denne kvelden.

Lett forvirring
Bandmedlemmene dukket opp på scenen i ulike konstelasjoner og kunne gi et litt virrete inntrykk hadde man ikke hørt eller sett bandene tidligere. Det var derfor betimelig når en lettere bedugget publikummer spurte bandet sent på kvelden om «Hvem er det som spiller nå?» hvorpå gitarist/vokalist Frode Strømstad høflig svarte «I Was A King».

Sonisk rus
Jeg regner med at rekkefølgen på bandene på denne turnéen varierte fra kveld til kveld. Men varianten de tok på Lillehammer ble litt pussig siden de begynte med det beste. Harrys Gym åpnet nemlig kvelden, badet i røyk og i sparsommelig rødt lys. Sangene deres ble mektigere i det lille lokalet og ga en sonisk rus. Det var tyngre enn på skiva da trommene fikk mer rom og volum. Det gikk på bekostning av bandets skjøre og forsiktige side; men deres velskrevne og fengende sanger som GD trillet terningkast 5 på tidligere i år, stod like godt.

Pulsen av Rondane
I hjertet av Norge ligger innsjøen Bygdin ved foten av Galdhøpiggen. Der ligger den vakker og stille. Slik høres også elektro-duoen med medlemmer fra 120 Days ut. De plasserte seg ute i salen med et lite bord med sine elektroniske remedier og en liten søt bordlampe som kunne ha tilhørt tante Bossa fra Sunnmøre. Bak de strømmet lyden av tidløs endeløshet ut fra høytalerne. Det var pulsen av en vakker, men brutal natur. Og klangen av storheter som de britiske elektro-heltenen Underworld, Krautrock-sjangeren og de tyske elektro-pionerene Kraftwerk.

En tam avrunding
Kvelden fikk seg en liten nedtur med I Was A King. En kunne tro at de hadde svineinfluensa for publikummet plasserte seg på betryggende avstand. Det hjalp heller ikke at det til tider var mer lys i salen enn på scena. Det ble kunstig da musikerene i løpet av kvelden knapt kunne skimtes. Når I Was A King heller ikke gjorde noe ut av seg, ble det tamt. De smellvakre harmoniene mellom Frode og Anne Lise Frøkedal forsvant i mørket og sangene som fører den skotske gitarpop-arven videre fikk ikke det fokuset de fortjener.