Motorpsycho «Heavy Metal Fruit»

Husk kart og kompass

Trønderne er for tiden inne i sin mest kreative og musikalsk spennende periode.
Motorpsychos storhetstid på 90-tallet hadde sine øyeblikk, men blekner mot vinterens to(!) råsterke album. Akkurat nå oser det herlig stormannsgalskap av bandet som har funnet tilbake til gnisten. Og den finner man bak trommesettet. Med sin jazz-bakgrunn gir Kenneth Kapstad (Gåte, Animal Alpha) gamlekarenen Bent og Hans Magnus et større musikalsk område å boltre seg på. For tiden er de korte pop-sangene ute, og i stedet har Motorpsycho bestemt seg for å gi sangene den tiden de trenger. Sammen med co-produsent Kåre Chr Vestrheim har de skrudd seg frem til et album med seks sanger som spenner fra i underkant av 4 minutter til over 20-minutters bravader. «Heavy Metal Fruit», med alle sine musikalske preferanser, er et progrock album som beveger seg i mange retninger, men med jazztrommingen som et filter mot det repetative. Sammen med fine pop-temaer som de returnerer til, går man seg aldri vill. Akkurat som det særs kreative jazzmetal-bandet Shining har trønder-trioen gitt det norske musikkåret en pangstart.

Terningkast 6

Advertisements

Shining «Blackjazz»

Ekstremsport

«Blackjazz» er ekstremsport for gærne jazzmusikere.
Med sitt femte album har de, av alle ting, blitt hakket streitere. Der «Grindstone» (2007) var villskap fra ende til annen, er «Blackjazz» mer håndterlig. Vel, direkte streit er den ikke, for det tenderer til lydterror. Ikke la deg lure av tittelen som hinter om Black (Metal). Dette er mer i retning av Grindcore med sine perplekse strukturer og ekstremiteter. Vokalist Munkebys overstyrte skrikevokal gir plata et litt platt 90-talls Nine Inch Nails-preg. De høres sinna ut, men jeg forstår aldri helt hvorfor de er det. Om ikke vokalen er platas styrke så er mengden med musikk og kompleksiteten overveldende. Shining er musikalsk unike i form av at de tar sats og renner inn i et skjæringspunkt få har vært før. Hadde de klemt inn mer sinne ville de ha tangert Grindcore-bandet The Locust fra San Diego som mesterlig kombinerer galskap, ekstrem-musikk og aggresjon inn i komposisjoner under minuttet(!) «Blackjazz» må forøvrig være ei fin plate å kjøre plingfest til; ta en skål ved hvert taktskifte. Det blir et kort og brutalt vorspiel.

Terningkast 5

Vampire Weekend «Contra»

Africana

Afrika, en fantastisk musikkultur med mange artister som har latt seg influere av vestlige toner. Vampire Weekend, New York-indie hipstere som igjen låner tilbake av den nye afrikanske poppen. Dialektikk i sin reneste form. Vampire Weekend har derfor en tonalitet, arrangementer og instrumentering som er høres friskt ut for mange vestlige lyttere. Den selvtitulerte debuten fra 2008 ga penger i kassa og med «Contra» har de snøret løpeskoene enda bedre.

Et album som åpner herlig friskt med «Horchata», forøvrig en nydelig drikk basert på ris, nøtter og sesamfrø. Like forfriskende fortsetter de med «White Sky» med et vårkåt falsett-refreng av vokalist Ezra Koenig. Nordmenn vil nok trekke frem frem Paul Simon for å forklare hvordan dette høres ut, men ikke overse influenser fra calypso og Afrobeat. Og ikke minst; dette er musikk med klare referanser til mye av den spennende musikken som lages i dag. «Contra» er snurrig og en riktig gledesspreder, men aller viktigst; et godt stykke popalbum man kan løpe maraton til.

Terningkast 6

Den tenkende manns country

Etter to dager med høyt tempo fra scena på Felix (Cockroach Clan og Drirty Oppland) lokket Shit City også de voksne konsertgjengerne ut på by´n.

SHIT CITY, SCREAMING T-KLEIVEN & TRIO GRANDE
Felix Pub & Scene, Lillehammer

«Vi fåkke´spella mer!» svarte bassist Knut Børresen da pulikum ville ha mer blues fra Screaming T-Kleiven & Trio Grande. Akkurat som Traktor to dager tidligere fikk publikum også denne kvelden mye for pengene med et langt oppvarmingssett. Det føltes nesten som en splitt-konsert. Men selv om publikum applauderte, måtte gausdølene til slutt pakke sakene.

Trangt om plassen
Shit City kom direkte fra Oslos rockeinstitusjon, Last Train, hvor de kvelden før mirakuløst nok hadde fått plass på den bitte lille scenen man finner innenfør døra hvis man ser godt etter. Selv om det er godt med armslag på Felix, greier de likevel å fylle hver krok av den tilmålte plassen med musikkutstyr. Når rytmeseksjonen på flere av sangene teller to trommiser og én perkusjonist blir det ikke mye plass til splitthopp og krumspring for gitaristene.

Lot musikken snakke
Kveldens musikalske høydepunkt kom med den nye sangen «Fleetwood Wilco» med gitarist Morten Lunde på vokal og Simen musiserende på trommesett nr to. Bassist Lars Erik Larsen kunne etterpå meddele at sangen «…kommer på vår neste skive som heter «Levva Livet»» til latter og applaus fra salen. Utover dette var de som alltid ikke i det pratsomme hjørnet. «Er det noen som har noe å si, så er mikrofonen her. Vi må nemlig stemme» spurte Simen. Men alle virket tilfredse med hva som ble presentert, for ingen grep muligheten til å forkynne eller meddele noen sannhetens ord til forsamlingen.

«Shit Heads»
Til å være på Felix, bestod publikummet av mange voksne konsertgjengere. Shit Citys innehar musikalske kvaliteter som ikke bare appelerer til jevnaldrende, men også til godt voksne som har vokst opp med bandets inspirasjonskilder på 70-tallet. En konsert med Shit City byr på flere kjappe rockere, melankolske toner og mer eksperimentelle og spennende sanger. Den trofaste og økende skaren av fans, av bandet døpt til «Shit Heads», setter pris på og blir villig med hvor enn bandet tar veien.

Ved veis ende
Ordknappe som alltid takket de for seg med «Da er vi ferdig. Takk for oss.» Ned; og opp igjen på scenen. Noen ekstranummer og så var årets konsertrekke på Felix Pub & Scene ved veis ende. Det første tiåret på 2000-tallet ble avrundet med en nydelig versjon av Neil Youngs «Tonight’s the Night» som dermed avsluttet kvelden med flere betydninger.

Tre nøtter til Lillehammer

Med ribbe og lefse innabords blir man lett sedat og gammelmodig. «Veteranene» i Cockroach Clan spilte derimot en av sine beste konserter gjennom 16 år foran hjemmepublikummet 2. juledag.

COCKROACH CLAN, TRAKTOR
Felix, Lillehammer

Er man klaustrofobisk anlagt, er ikke en tur ut på byen i romjula engang noe å vurdere. På Felix var trengselen stor og køen ved baren minte mest om rekken av gamle russiske damer som ventet for å kjøpe kål engang på 80-tallet. Lillehammer-bandet Traktor dro med publikum ned i kjelleren da de løftet opp skuffa og kjørte avgårde med kjetting. Amerikanerene har ørken-rock, mens med Traktor har vi vår egen fjellvidde-rock. Tung, repetativ og gitar-riff-basert blues-rock, populært kalt Stoner; her med rautevokal og med fokus på trøkk. De spilte et langt sett til å være oppvarmere og mottok underveis høfflig applaus.

Fullpakka Felix
«Velkommen til gards. Vi er Cockroach Clan!» utbasunerte vokalist Billy i halv-ett tida, kledelig antrukket i englehvitt. Med Bowler-hatt og spaserstokk var han lett gjennkjennelig som en av «the Droogs» fra Stanley Kubricks filmatisering av «A Clockwork Orange». Traktoren fikk stå igjen utpå jordet, mens et fullpakket Felix tok del i den vesentlig mer lystige og livlige turen med kakerlakk-klanen. Og dermed oppstod vill og kåt romjulsdans i salen. Jeg så Cockroach tidligere i desember da de toppet plakaten på «Oslo Pønkråkk Festival». Da gikk det i mange seige låter foran en gjeng med mette og livstrøtte pønkere som hadde opplevd alt. Men på Lillehammer gikk det unna og latteren satt løst i lokalet.

«Mr Porn»
Selvironien glødet varmt da de introdusere «Barbies on Drugs» fra 1995 med «Dette er fra den tida da vi var jævlig politisk korrekte… og det er vi vel ennå», lo Billy før han ironiserte over at gitarist og låtskriver Akke nå tjener til livets opphold i ei pornosjappe. «Så «Mr. Porn», denne har du skrevet til deg sjøl», gliste Billy. Cockroach har en god porsjon humor og Akke lirer alltid av seg noen velplasserte linjer når det oppstår situasjoner oppe på scenen eller i salen. De er et band som eksisterer fordi det er gøy, og siden brorparten av medlemmene er aktive musikere i andre konstellasjoner, holder de et høyt nivå.

Spilte med gips
Med all sunn fornuft og smerter lagt til side, spilte gitarist Akke den drøyt timeslange konserten med ett brukket håndledd i gips og det andre med en kraftig brist uten at det ble gjort særlig nummer av. Og i sånne situasjoner er smertestillende remedier greie å ha for hånden. Men å spille på sitt eget utested er ingen garanti for tilgang på øl. Allerede tidlig på kvelden gikk det tomt på scenen. Og da arrangøren ikke umiddelbart fylte på til tørste musikere, spanderte publikum gladelig.

Topp tre
Sammen med «Statens Menn» avsluttet kjærlighetsvisa «New England» en minneverdig kveld. Gjennom 16 år har jeg sett en del konserter med Cockroach Clan. Bandets formkurve har pekt både opp og ned, men kveldens forestilling er notert som en av topp tre