Bare Egil Band «I Fyr Og Flamme»

Gærne Egil

Et oppkomme av skrullete idéer og noen få gullkorn

Bare Egil Band alias Egil Hegeberg er ikke klin gærn. Men han er farlig nær. Hysterisk morsom eller plagsom som en 10-åring som samler på syndromer. Idéen og konseptet Bare Egil Band er genialt og når han setter i gang, enten på en scene eller TV, er han uslåelig. Men på plate forsvinner brodden. Artikulasjon, spontanitet og improvisasjon er vanskelig å formidle.

Samarbeidet med sørstats/70-talls rockerne i El Cuero gir mannen et ekstra puff – hør drivet i låta «170». Bare Egil har en egen evne til å sette fokus på trivielle, men sentrale ting i hverdagen vår. Har du tenkt på hvor teit uttrykket «Jeg bare, jeg bare…» egentlig høres ut? Mye tull og nonsens, men også satire og bittelitt alvor. I «Den Frie Og Uavhengige Presse» kritiserer han norsk presse. For hva er vitsen med den når de skriver side opp og side ned om statsministerens antrekk, poengterer Egil. Til tross for Hegebergs oppvekst på Bøler, vies Stabekk tre sanger. En trist historie om Stabekk kinos lerret, en mer riktig og korrekt fotballsang for Stabæk og til slutt en cover av Stabæk Bandys «Krutt i Kølla». Jepp, Bare Egil Band har mye rart for seg.

Terningkast 4

Advertisements

Bjørn Hellfuck «Innforjævlig»

Lavmål

Leirbålsanger med grisetekster til en seksuelt frustrert tenåring

«Jeg blir kåt når du har mensen…» synger Bjørn Hellfuck og får tekstene til Luxus Leverpostei til å fremstå som Nordisk Litteraturpris-materiale. Norgesvennen Bjørn Rosenström fremstår som prippen opp mot denne karen. Provoserende grisetekster er relativt ukjent i Norge, og det er først med Bergens-bandet at det har blitt løftet opp på et nasjonalt nivå med radiospilling og omtale med hjelp av sangen «Krabbeklo». Sverige derimot har gjennom 80- og 90-tallet hatt blant annet plateselskapet Ägg Tapes & Records og band som fikk Medelsvensson til å sette kjøttbollene i halsen. I beste fall fungerer «Innforjøvlig» som en ventil for tekstforfatteren. Hva er poenget med disse enderimtekstene om sodomi, analsex, oralsex og blind vold? Musikken er gørrkjedelig. Fritt for snert og idéer. Så er dette et opprør? Mot hva? Kjedsomhet? Eller er dette lydsporet til SodomA & Gomorra?

Terningkast 1

Pony The Pirate «This Is Our Psychopedia!»

Et must

Gå ikke glipp av fjorårets Urørt vinneren som varmer opp for Donkeyboy under årets Studentuka førstkommende mandag.

Vinnerlåta «Walk The Shame» er en svært fengende sak med slidegitar, strykere, klapping og flotte koringer. For ikke å glemme refrenget som brente seg fast hos mange nordmenn – en fin melodi med en mørk tekst. Sammen med den har NRK Petre frem til nå også spilt varm «Psychopedia» og «Sing». «This is…» har en bra produksjon og skjener mye mot Arcade Fires suksessalbum «Neon Bible» og deres unike lydbilde bestående av en rekke akustiske instrumenter. Bandets entusiasme kommer gjennom som destilert energi sammen med go´sanger man sjeldent opplever blant norske debutanter. Så bra kan det bli når man spiller inn «live» (dvs alle spiller samtidig i studio). Selv sporene som ikke kommer til å få hyppig radiorotasjon; slik som den litt anonyme «Broken», så er det noe med vokalist Joakims fyldige stemme. Alle av bandets åtte medlemmer synger og korer med og gir Pony The Pirate en klang og volum som løfter plata. Har du tenkt deg på Donkeyboy så ikke mist første band ut. Det er ikke vorspielet verdt.

Terningkast 5

Grand Island « Songs From Östra Knoll 1:22»

Professor Baltazar

Som den skrullete professoren forsøker rockerne å blande seg frem til et regnbue-serum.

For Grand Islands virile vokal med den hysteriske vibratoen huskes best på deres tredje album. Deres kåthet på å gå nye veier minner om svenske Bob Hund som i en periode mesterlig dro ut der ingen hadde vært før. Bortsett fra Pere Ubu. Eller Gang Of Four. Men nok om utlendinger. Våre egne landsmenn derimot har fått førstesporet «Angelina» til å svinge på radio. Etterveksten på plata er av svakere karakter. Man lytter seg gjennom totalt 10 sanger og rykker til fra halvsøvne når det er blir stille. «The Flood» har et fint refreng, likeledes «Drift Into Violence». At det ikke høres ut som noe du har hørt før er ikke nødvendigvis et pluss. Ikke denne gang. En sportsjournalist hadde karakterisert dette som en utøver som ikke hadde prikket inn formen. De folkrock-aktige, eller hva alt sammen er, sangene med diverse taktskifter og noen ganger, anmasende akkordløp er kun tilstedeværende. Det verken bobler eller smeller inne på laboratoriet. Med «Songs From…» blir det ikke noen regnbue, slik professor Baltazar tryllet frem på barne-TV da jeg var liten. Ikke denne i hvert fall.

Terningkast 3