Raga Rockers «Shit Happens»

Gamlekara

Krohn & co våknet til en ny vår med platesalget til Übermensch (2007) og oppfølgeren er klar, den 11. i rekken. Musikalsk har de blitt dorskere og lettere til sinns med årene. Det starter så flott med ´Zeppelin kloningen «Rocker», som er slepen og seig. – Kjøp billett og stell´ deg i kø, harru´ flaks, fårru´ se meg dø, synger Michael om livet som rockelegende. Det tunge og mørke bandet vi opplevde på 90-tallet ser ut til å være en saga blott. Raga vil forbli synonymt med rock, men det er de rolige låtene som skinner best. Det er mulig de synger fra hjertet i «Dyr i Drift»: – noen gang savner jeg den tiden da alt var så ukomplisert. For selv om jeg sitter igjen med følelsen av at den gamle strofen «Det er best å være streit» denne gang har innhentet dem selv, har de snekret sammen et fint album med to-tre svake sanger. Leflingen med britisk indierock i «Nerd» og «Snegle» er ikke allverden, men de glemmes raskt når Raga førstkommende lørdag spiller de gamle klassikerene på Bingo´n.

Terningkast 4

Advertisements

Gjallartuba

- Lag no´ jazz-støy ´a! Tubaist Kristoffer Lo med blanke messingen.

Skjåkvær Trond Bersu og hans Pelbo smalt inn på VG-lista forrige uke og rakk også å riste lillehamringene med dyp tuba.

Å entre VG-lista på 18. plass som debutant uten TV-reklame i ryggen, står det respekt av. At Pelbo også ligger to plasser foran en annen norsk debutant samme uke; The Pink Robots som har hatt tung hjelp av NRK Petre, sier noe om kvalitetene trioen har. For ikke er det pop. Ei heller rock eller jazz. Det er melodiøst, spilt av jazzmusikere med trøkket fra rocken. En lettere utgave av Morphines baryton-blues rock. Mer poppa enn No Means No. Kort og greit så passet de godt inn på Lillehammers rockeklubb Felix.

Hyl og mobilknips

Ikke noen tvil om at det var jazzmusikere som spilte denne kvelden. For hvor ofte hyler og klapper Felix-publikummet når trommisen drar noen trioler? Kanskje kan det ha noe med at Bersus trommer ikke druknet i grøtete gitarer, slik at trommeskinnet fikk synge seg ferdig mellom hvert anslag? For dette var en konsert fri for gitarer. Kun vokal, tuba og disse «syngende» jazz-trommene som innimellom ble riktig så slemme og bombastiske.

Oppturen

«Har dere det bra, elle´? Kult, det har vi også!» meldte vokalist Ine Kristine Hoem. Med et lite brett med effekter samplet hun sin egen stemme og skrudde den i alle retninger og drev bandet fremover. De kan ikke ha vært annet enn særdeles fornøyde med behandlingen de fikk denne kvelden, trioen fra Trondheim. For en ting er sikkert, veien fra de store oppturene, som denne kvelden, til nedturene er kort. Ine fortalte lattermildt om deres konsert i Lillestrøm noen uker tidligere. I utgangspunktet en under 18 år-konsert, men siden ingen av de møtte opp, slapp de 11 voksne inn, deriblant en svært så danseglad afrikaner og en pratesyk, feit biker.

Overstyrt jazz

Stinn brakke. Fra salen knipset mobilene bilder som om det skulle vært storfolk på besøk. Studenter som danset fremfor å supe alkohol. Er det sånn at Jaga Jazzist hegemoniet endelig er brutt? Er det virkelig sant? Men utover at de begge har medlemmer som har studert jazz i noen år, er det få likheter. For Pelbo kjører mye trøkk. Jazz med bunn. Tuba med vreng. Tuba med effektpedaler og maskiner som sampler og repeterer. Akkurat slik jazz-folka vil ha det; improvisasjon, fritenkning – det å bryte ut av rammene. Skape noe nytt. Og med den mottagelsen de fikk natt til lørdag burde det være en idé å invitere de tilbake på årets Dølajazz.

Gapskratt i Gausdal

Som en kruttlapp - Lene Grønn var i fyr flamme.

Gausdal Amatørteater, Gausdal Kulturhus

Det store korslaktet rulla inn i Gausdal med lite daukjøtt på slep. Mye musikk og lite dikkedarier fra gjengen med hjertet for scenen.

Gausdølene trenger ikke servering for å komme i godt humør. For allerede under åpningsmonologen satt gapskratten løst i salen. Amatørene ga et musikalsk show med videosketsjer mellom sangene. Ferdig innspilt materiale kan gi et ekstra piff, og de som traff var de som parodierte stereotype sambygdinger. Hadde sketsjene blitt fremført på scena hadde det vært ekstra moro. Litt skøy var det dog fra scenekanten, men slikt blir det aldri nok av.

Mulig det ikke er nødvendig med pub i Gausdal, for i første videoinnslag ble en «tilfeldig» bedugget innbygger spurt om han var tilfreds med Vinmonopolet. Det var bare bra, var svaret, for nå var´n på vei for å få påfyll på dunkene sine. Eller hva med innslaget hvor de kommer over en lokal helt som graver etter kjerringa si i snøfonna? Morsomme sketsjer som til tross for interne bygdereferanser også fungerer for «utabygds». For ikke noe slår en sal full av forventingsfulle folk i godt humør en fredagskveld.

Sangene spente fra Vidar Sandbeck, Alf Prøysen, Edith Piaf og helt over til Jokke & Valentinerne og Marius Müller. Sangene som høstet størst applaus fra det voksne publikummet var de lune visene med høy rotasjon på P1. For det var tross alt et musikalsk show vi fikk høre. I forkant presiserte de at de vokale prestasjoene var av variabel kvalitet, men som glade amatører har de ikke noe å skjemmes over. Så selv om alle skapte den gode og lune stemninga, må prestasjonene til Åse Lene Grønn trekkes frem. Hun virkelig strålte denne kvelden. Både som varm og inderlig sangerinne på de rolige sangene eller som et fyrverkeri på de mer rocka sangene der energien sprutet ut.

Bjørn Hellfuck «Innforjævlig»

Lavmål

Leirbålsanger med grisetekster til en seksuelt frustrert tenåring

«Jeg blir kåt når du har mensen…» synger Bjørn Hellfuck og får tekstene til Luxus Leverpostei til å fremstå som Nordisk Litteraturpris-materiale. Norgesvennen Bjørn Rosenström fremstår som prippen opp mot denne karen. Provoserende grisetekster er relativt ukjent i Norge, og det er først med Bergens-bandet at det har blitt løftet opp på et nasjonalt nivå med radiospilling og omtale med hjelp av sangen «Krabbeklo». Sverige derimot har gjennom 80- og 90-tallet hatt blant annet plateselskapet Ägg Tapes & Records og band som fikk Medelsvensson til å sette kjøttbollene i halsen. I beste fall fungerer «Innforjøvlig» som en ventil for tekstforfatteren. Hva er poenget med disse enderimtekstene om sodomi, analsex, oralsex og blind vold? Musikken er gørrkjedelig. Fritt for snert og idéer. Så er dette et opprør? Mot hva? Kjedsomhet? Eller er dette lydsporet til SodomA & Gomorra?

Terningkast 1

Pony The Pirate «This Is Our Psychopedia!»

Et must

Gå ikke glipp av fjorårets Urørt vinneren som varmer opp for Donkeyboy under årets Studentuka førstkommende mandag.

Vinnerlåta «Walk The Shame» er en svært fengende sak med slidegitar, strykere, klapping og flotte koringer. For ikke å glemme refrenget som brente seg fast hos mange nordmenn – en fin melodi med en mørk tekst. Sammen med den har NRK Petre frem til nå også spilt varm «Psychopedia» og «Sing». «This is…» har en bra produksjon og skjener mye mot Arcade Fires suksessalbum «Neon Bible» og deres unike lydbilde bestående av en rekke akustiske instrumenter. Bandets entusiasme kommer gjennom som destilert energi sammen med go´sanger man sjeldent opplever blant norske debutanter. Så bra kan det bli når man spiller inn «live» (dvs alle spiller samtidig i studio). Selv sporene som ikke kommer til å få hyppig radiorotasjon; slik som den litt anonyme «Broken», så er det noe med vokalist Joakims fyldige stemme. Alle av bandets åtte medlemmer synger og korer med og gir Pony The Pirate en klang og volum som løfter plata. Har du tenkt deg på Donkeyboy så ikke mist første band ut. Det er ikke vorspielet verdt.

Terningkast 5

Shining «Blackjazz»

Ekstremsport

«Blackjazz» er ekstremsport for gærne jazzmusikere.
Med sitt femte album har de, av alle ting, blitt hakket streitere. Der «Grindstone» (2007) var villskap fra ende til annen, er «Blackjazz» mer håndterlig. Vel, direkte streit er den ikke, for det tenderer til lydterror. Ikke la deg lure av tittelen som hinter om Black (Metal). Dette er mer i retning av Grindcore med sine perplekse strukturer og ekstremiteter. Vokalist Munkebys overstyrte skrikevokal gir plata et litt platt 90-talls Nine Inch Nails-preg. De høres sinna ut, men jeg forstår aldri helt hvorfor de er det. Om ikke vokalen er platas styrke så er mengden med musikk og kompleksiteten overveldende. Shining er musikalsk unike i form av at de tar sats og renner inn i et skjæringspunkt få har vært før. Hadde de klemt inn mer sinne ville de ha tangert Grindcore-bandet The Locust fra San Diego som mesterlig kombinerer galskap, ekstrem-musikk og aggresjon inn i komposisjoner under minuttet(!) «Blackjazz» må forøvrig være ei fin plate å kjøre plingfest til; ta en skål ved hvert taktskifte. Det blir et kort og brutalt vorspiel.

Terningkast 5

Vampire Weekend «Contra»

Africana

Afrika, en fantastisk musikkultur med mange artister som har latt seg influere av vestlige toner. Vampire Weekend, New York-indie hipstere som igjen låner tilbake av den nye afrikanske poppen. Dialektikk i sin reneste form. Vampire Weekend har derfor en tonalitet, arrangementer og instrumentering som er høres friskt ut for mange vestlige lyttere. Den selvtitulerte debuten fra 2008 ga penger i kassa og med «Contra» har de snøret løpeskoene enda bedre.

Et album som åpner herlig friskt med «Horchata», forøvrig en nydelig drikk basert på ris, nøtter og sesamfrø. Like forfriskende fortsetter de med «White Sky» med et vårkåt falsett-refreng av vokalist Ezra Koenig. Nordmenn vil nok trekke frem frem Paul Simon for å forklare hvordan dette høres ut, men ikke overse influenser fra calypso og Afrobeat. Og ikke minst; dette er musikk med klare referanser til mye av den spennende musikken som lages i dag. «Contra» er snurrig og en riktig gledesspreder, men aller viktigst; et godt stykke popalbum man kan løpe maraton til.

Terningkast 6

Den tenkende manns country

Etter to dager med høyt tempo fra scena på Felix (Cockroach Clan og Drirty Oppland) lokket Shit City også de voksne konsertgjengerne ut på by´n.

SHIT CITY, SCREAMING T-KLEIVEN & TRIO GRANDE
Felix Pub & Scene, Lillehammer

«Vi fåkke´spella mer!» svarte bassist Knut Børresen da pulikum ville ha mer blues fra Screaming T-Kleiven & Trio Grande. Akkurat som Traktor to dager tidligere fikk publikum også denne kvelden mye for pengene med et langt oppvarmingssett. Det føltes nesten som en splitt-konsert. Men selv om publikum applauderte, måtte gausdølene til slutt pakke sakene.

Trangt om plassen
Shit City kom direkte fra Oslos rockeinstitusjon, Last Train, hvor de kvelden før mirakuløst nok hadde fått plass på den bitte lille scenen man finner innenfør døra hvis man ser godt etter. Selv om det er godt med armslag på Felix, greier de likevel å fylle hver krok av den tilmålte plassen med musikkutstyr. Når rytmeseksjonen på flere av sangene teller to trommiser og én perkusjonist blir det ikke mye plass til splitthopp og krumspring for gitaristene.

Lot musikken snakke
Kveldens musikalske høydepunkt kom med den nye sangen «Fleetwood Wilco» med gitarist Morten Lunde på vokal og Simen musiserende på trommesett nr to. Bassist Lars Erik Larsen kunne etterpå meddele at sangen «…kommer på vår neste skive som heter «Levva Livet»» til latter og applaus fra salen. Utover dette var de som alltid ikke i det pratsomme hjørnet. «Er det noen som har noe å si, så er mikrofonen her. Vi må nemlig stemme» spurte Simen. Men alle virket tilfredse med hva som ble presentert, for ingen grep muligheten til å forkynne eller meddele noen sannhetens ord til forsamlingen.

«Shit Heads»
Til å være på Felix, bestod publikummet av mange voksne konsertgjengere. Shit Citys innehar musikalske kvaliteter som ikke bare appelerer til jevnaldrende, men også til godt voksne som har vokst opp med bandets inspirasjonskilder på 70-tallet. En konsert med Shit City byr på flere kjappe rockere, melankolske toner og mer eksperimentelle og spennende sanger. Den trofaste og økende skaren av fans, av bandet døpt til «Shit Heads», setter pris på og blir villig med hvor enn bandet tar veien.

Ved veis ende
Ordknappe som alltid takket de for seg med «Da er vi ferdig. Takk for oss.» Ned; og opp igjen på scenen. Noen ekstranummer og så var årets konsertrekke på Felix Pub & Scene ved veis ende. Det første tiåret på 2000-tallet ble avrundet med en nydelig versjon av Neil Youngs «Tonight’s the Night» som dermed avsluttet kvelden med flere betydninger.

Tre nøtter til Lillehammer

Med ribbe og lefse innabords blir man lett sedat og gammelmodig. «Veteranene» i Cockroach Clan spilte derimot en av sine beste konserter gjennom 16 år foran hjemmepublikummet 2. juledag.

COCKROACH CLAN, TRAKTOR
Felix, Lillehammer

Er man klaustrofobisk anlagt, er ikke en tur ut på byen i romjula engang noe å vurdere. På Felix var trengselen stor og køen ved baren minte mest om rekken av gamle russiske damer som ventet for å kjøpe kål engang på 80-tallet. Lillehammer-bandet Traktor dro med publikum ned i kjelleren da de løftet opp skuffa og kjørte avgårde med kjetting. Amerikanerene har ørken-rock, mens med Traktor har vi vår egen fjellvidde-rock. Tung, repetativ og gitar-riff-basert blues-rock, populært kalt Stoner; her med rautevokal og med fokus på trøkk. De spilte et langt sett til å være oppvarmere og mottok underveis høfflig applaus.

Fullpakka Felix
«Velkommen til gards. Vi er Cockroach Clan!» utbasunerte vokalist Billy i halv-ett tida, kledelig antrukket i englehvitt. Med Bowler-hatt og spaserstokk var han lett gjennkjennelig som en av «the Droogs» fra Stanley Kubricks filmatisering av «A Clockwork Orange». Traktoren fikk stå igjen utpå jordet, mens et fullpakket Felix tok del i den vesentlig mer lystige og livlige turen med kakerlakk-klanen. Og dermed oppstod vill og kåt romjulsdans i salen. Jeg så Cockroach tidligere i desember da de toppet plakaten på «Oslo Pønkråkk Festival». Da gikk det i mange seige låter foran en gjeng med mette og livstrøtte pønkere som hadde opplevd alt. Men på Lillehammer gikk det unna og latteren satt løst i lokalet.

«Mr Porn»
Selvironien glødet varmt da de introdusere «Barbies on Drugs» fra 1995 med «Dette er fra den tida da vi var jævlig politisk korrekte… og det er vi vel ennå», lo Billy før han ironiserte over at gitarist og låtskriver Akke nå tjener til livets opphold i ei pornosjappe. «Så «Mr. Porn», denne har du skrevet til deg sjøl», gliste Billy. Cockroach har en god porsjon humor og Akke lirer alltid av seg noen velplasserte linjer når det oppstår situasjoner oppe på scenen eller i salen. De er et band som eksisterer fordi det er gøy, og siden brorparten av medlemmene er aktive musikere i andre konstellasjoner, holder de et høyt nivå.

Spilte med gips
Med all sunn fornuft og smerter lagt til side, spilte gitarist Akke den drøyt timeslange konserten med ett brukket håndledd i gips og det andre med en kraftig brist uten at det ble gjort særlig nummer av. Og i sånne situasjoner er smertestillende remedier greie å ha for hånden. Men å spille på sitt eget utested er ingen garanti for tilgang på øl. Allerede tidlig på kvelden gikk det tomt på scenen. Og da arrangøren ikke umiddelbart fylte på til tørste musikere, spanderte publikum gladelig.

Topp tre
Sammen med «Statens Menn» avsluttet kjærlighetsvisa «New England» en minneverdig kveld. Gjennom 16 år har jeg sett en del konserter med Cockroach Clan. Bandets formkurve har pekt både opp og ned, men kveldens forestilling er notert som en av topp tre

Jaa9 og OnklP vendte hjem

Råklining bak ved miksepulten, jenter i syltrange kjoler og fulle gutter nedpakket i for store klær. Det var akkurat som i gamle dager da Norges fremste rapduo spilte i hjembyen Lillehammer.

Bingo´n, Lillehammer
Publikum: 200

Som gress gjennom asfalt sprengte de seg opp og frem i ei konsertuke fylt opp av skolerte jazzmusikere. Rap-duoen har blitt veteraner i norsk hip-hop og flyter fint på rutine når de griper mikken. Tilbakelent og rolige tusler de rundt på scena og spytter drøye linjer. I perioder litt for rolig skulle det vise seg.

Det var som på ungdommensklubben i gamle dager; for oppå scena dukka det opp flere uannonserte artister som flere i salen ikke fikk med seg hvem var. Gjøviks-gutten Spira var først ut; etterfulgt av Pumba fra Holmia. Noen hakk mer proft ble det da amerikaneren Dee Rail fra gjengen til Devin The Dude gikk opp og dro i vei med tre spor. Han har nærmest gjort nordmann av seg etter å ha grodd fast på sofaen til Onker´n i Oslo.

Rundt midnatt spradet Lillehammer-duoen opp på scena, backet opp av DJ Arno Frangos.I lørdagens utgave av GD kunne du lese om OnklPs tur innom Lillehammer TA2-studioet hvor han fikk seg litt blekk på venstre arm. Den råferske tatoveringen glinset i scenelyset og tatovøren Terje fikk heder fra scena.

De startet bra med fokus på materialet fra «Sellout!» som de var ute og promoterte. Utover natta dabbet det av da låtene ble eldre og det kun var den hardbarka fansen som fulgte med. Rundt 00.45 må bussene til alle byggefeltene ha gått fra perken, for det ble et lite trykk av ungdommer som pilte ut gjennom døra og ikke kom tilbake. Til tross for at det var flere låter igjen. OnklP meldte også at de nå vanligvis kjørte opptredener på rundt 25 minutter og det merket man med den litt pussige låt-rekkefølgen.

Å ha tilgang på damer er en stor gulrot for mange artister. Men da bør man ikke spille sanger som «Ekkel Uten Truse». For da sangen rullet ut av høytalerne var det mange jenter som tok turen på do for å rette på sminken. Kvelden var fortsatt uforløst da Jaa9 & OnklP gikk av. Etter en sigg var de tilbake og spilte låtene alle ventet på; «Kjendisparty», «Blog», «Glir Forbi» og «Stank Ass Ho».