Gjallartuba

- Lag no´ jazz-støy ´a! Tubaist Kristoffer Lo med blanke messingen.

Skjåkvær Trond Bersu og hans Pelbo smalt inn på VG-lista forrige uke og rakk også å riste lillehamringene med dyp tuba.

Å entre VG-lista på 18. plass som debutant uten TV-reklame i ryggen, står det respekt av. At Pelbo også ligger to plasser foran en annen norsk debutant samme uke; The Pink Robots som har hatt tung hjelp av NRK Petre, sier noe om kvalitetene trioen har. For ikke er det pop. Ei heller rock eller jazz. Det er melodiøst, spilt av jazzmusikere med trøkket fra rocken. En lettere utgave av Morphines baryton-blues rock. Mer poppa enn No Means No. Kort og greit så passet de godt inn på Lillehammers rockeklubb Felix.

Hyl og mobilknips

Ikke noen tvil om at det var jazzmusikere som spilte denne kvelden. For hvor ofte hyler og klapper Felix-publikummet når trommisen drar noen trioler? Kanskje kan det ha noe med at Bersus trommer ikke druknet i grøtete gitarer, slik at trommeskinnet fikk synge seg ferdig mellom hvert anslag? For dette var en konsert fri for gitarer. Kun vokal, tuba og disse «syngende» jazz-trommene som innimellom ble riktig så slemme og bombastiske.

Oppturen

«Har dere det bra, elle´? Kult, det har vi også!» meldte vokalist Ine Kristine Hoem. Med et lite brett med effekter samplet hun sin egen stemme og skrudde den i alle retninger og drev bandet fremover. De kan ikke ha vært annet enn særdeles fornøyde med behandlingen de fikk denne kvelden, trioen fra Trondheim. For en ting er sikkert, veien fra de store oppturene, som denne kvelden, til nedturene er kort. Ine fortalte lattermildt om deres konsert i Lillestrøm noen uker tidligere. I utgangspunktet en under 18 år-konsert, men siden ingen av de møtte opp, slapp de 11 voksne inn, deriblant en svært så danseglad afrikaner og en pratesyk, feit biker.

Overstyrt jazz

Stinn brakke. Fra salen knipset mobilene bilder som om det skulle vært storfolk på besøk. Studenter som danset fremfor å supe alkohol. Er det sånn at Jaga Jazzist hegemoniet endelig er brutt? Er det virkelig sant? Men utover at de begge har medlemmer som har studert jazz i noen år, er det få likheter. For Pelbo kjører mye trøkk. Jazz med bunn. Tuba med vreng. Tuba med effektpedaler og maskiner som sampler og repeterer. Akkurat slik jazz-folka vil ha det; improvisasjon, fritenkning – det å bryte ut av rammene. Skape noe nytt. Og med den mottagelsen de fikk natt til lørdag burde det være en idé å invitere de tilbake på årets Dølajazz.

Advertisements

Den tenkende manns country

Etter to dager med høyt tempo fra scena på Felix (Cockroach Clan og Drirty Oppland) lokket Shit City også de voksne konsertgjengerne ut på by´n.

SHIT CITY, SCREAMING T-KLEIVEN & TRIO GRANDE
Felix Pub & Scene, Lillehammer

«Vi fåkke´spella mer!» svarte bassist Knut Børresen da pulikum ville ha mer blues fra Screaming T-Kleiven & Trio Grande. Akkurat som Traktor to dager tidligere fikk publikum også denne kvelden mye for pengene med et langt oppvarmingssett. Det føltes nesten som en splitt-konsert. Men selv om publikum applauderte, måtte gausdølene til slutt pakke sakene.

Trangt om plassen
Shit City kom direkte fra Oslos rockeinstitusjon, Last Train, hvor de kvelden før mirakuløst nok hadde fått plass på den bitte lille scenen man finner innenfør døra hvis man ser godt etter. Selv om det er godt med armslag på Felix, greier de likevel å fylle hver krok av den tilmålte plassen med musikkutstyr. Når rytmeseksjonen på flere av sangene teller to trommiser og én perkusjonist blir det ikke mye plass til splitthopp og krumspring for gitaristene.

Lot musikken snakke
Kveldens musikalske høydepunkt kom med den nye sangen «Fleetwood Wilco» med gitarist Morten Lunde på vokal og Simen musiserende på trommesett nr to. Bassist Lars Erik Larsen kunne etterpå meddele at sangen «…kommer på vår neste skive som heter «Levva Livet»» til latter og applaus fra salen. Utover dette var de som alltid ikke i det pratsomme hjørnet. «Er det noen som har noe å si, så er mikrofonen her. Vi må nemlig stemme» spurte Simen. Men alle virket tilfredse med hva som ble presentert, for ingen grep muligheten til å forkynne eller meddele noen sannhetens ord til forsamlingen.

«Shit Heads»
Til å være på Felix, bestod publikummet av mange voksne konsertgjengere. Shit Citys innehar musikalske kvaliteter som ikke bare appelerer til jevnaldrende, men også til godt voksne som har vokst opp med bandets inspirasjonskilder på 70-tallet. En konsert med Shit City byr på flere kjappe rockere, melankolske toner og mer eksperimentelle og spennende sanger. Den trofaste og økende skaren av fans, av bandet døpt til «Shit Heads», setter pris på og blir villig med hvor enn bandet tar veien.

Ved veis ende
Ordknappe som alltid takket de for seg med «Da er vi ferdig. Takk for oss.» Ned; og opp igjen på scenen. Noen ekstranummer og så var årets konsertrekke på Felix Pub & Scene ved veis ende. Det første tiåret på 2000-tallet ble avrundet med en nydelig versjon av Neil Youngs «Tonight’s the Night» som dermed avsluttet kvelden med flere betydninger.

Tre nøtter til Lillehammer

Med ribbe og lefse innabords blir man lett sedat og gammelmodig. «Veteranene» i Cockroach Clan spilte derimot en av sine beste konserter gjennom 16 år foran hjemmepublikummet 2. juledag.

COCKROACH CLAN, TRAKTOR
Felix, Lillehammer

Er man klaustrofobisk anlagt, er ikke en tur ut på byen i romjula engang noe å vurdere. På Felix var trengselen stor og køen ved baren minte mest om rekken av gamle russiske damer som ventet for å kjøpe kål engang på 80-tallet. Lillehammer-bandet Traktor dro med publikum ned i kjelleren da de løftet opp skuffa og kjørte avgårde med kjetting. Amerikanerene har ørken-rock, mens med Traktor har vi vår egen fjellvidde-rock. Tung, repetativ og gitar-riff-basert blues-rock, populært kalt Stoner; her med rautevokal og med fokus på trøkk. De spilte et langt sett til å være oppvarmere og mottok underveis høfflig applaus.

Fullpakka Felix
«Velkommen til gards. Vi er Cockroach Clan!» utbasunerte vokalist Billy i halv-ett tida, kledelig antrukket i englehvitt. Med Bowler-hatt og spaserstokk var han lett gjennkjennelig som en av «the Droogs» fra Stanley Kubricks filmatisering av «A Clockwork Orange». Traktoren fikk stå igjen utpå jordet, mens et fullpakket Felix tok del i den vesentlig mer lystige og livlige turen med kakerlakk-klanen. Og dermed oppstod vill og kåt romjulsdans i salen. Jeg så Cockroach tidligere i desember da de toppet plakaten på «Oslo Pønkråkk Festival». Da gikk det i mange seige låter foran en gjeng med mette og livstrøtte pønkere som hadde opplevd alt. Men på Lillehammer gikk det unna og latteren satt løst i lokalet.

«Mr Porn»
Selvironien glødet varmt da de introdusere «Barbies on Drugs» fra 1995 med «Dette er fra den tida da vi var jævlig politisk korrekte… og det er vi vel ennå», lo Billy før han ironiserte over at gitarist og låtskriver Akke nå tjener til livets opphold i ei pornosjappe. «Så «Mr. Porn», denne har du skrevet til deg sjøl», gliste Billy. Cockroach har en god porsjon humor og Akke lirer alltid av seg noen velplasserte linjer når det oppstår situasjoner oppe på scenen eller i salen. De er et band som eksisterer fordi det er gøy, og siden brorparten av medlemmene er aktive musikere i andre konstellasjoner, holder de et høyt nivå.

Spilte med gips
Med all sunn fornuft og smerter lagt til side, spilte gitarist Akke den drøyt timeslange konserten med ett brukket håndledd i gips og det andre med en kraftig brist uten at det ble gjort særlig nummer av. Og i sånne situasjoner er smertestillende remedier greie å ha for hånden. Men å spille på sitt eget utested er ingen garanti for tilgang på øl. Allerede tidlig på kvelden gikk det tomt på scenen. Og da arrangøren ikke umiddelbart fylte på til tørste musikere, spanderte publikum gladelig.

Topp tre
Sammen med «Statens Menn» avsluttet kjærlighetsvisa «New England» en minneverdig kveld. Gjennom 16 år har jeg sett en del konserter med Cockroach Clan. Bandets formkurve har pekt både opp og ned, men kveldens forestilling er notert som en av topp tre

Frøken indiepop av Norge

Gudbrandsdølene var mer opptatt av «knask eller knep» enn å se tre av Norges mest spennende indie-band. De oppmøtte fikk oppleve indie-dronningen Anne Lise Frøkendal musikalske imperium.

Konsert I Was A King, Bygdin og Harrys Gym
Felix, Lillehammer

På sølvfat serverte Felix en helaften med tre av våre fremste eksporthåp som høster lovord i de riktige kanalene rundt om i verden. Ufordringen var å få lillehamringene til å forstå at det var her det skjedde. På Lillehammer. Akkurat denne kvelden.

Lett forvirring
Bandmedlemmene dukket opp på scenen i ulike konstelasjoner og kunne gi et litt virrete inntrykk hadde man ikke hørt eller sett bandene tidligere. Det var derfor betimelig når en lettere bedugget publikummer spurte bandet sent på kvelden om «Hvem er det som spiller nå?» hvorpå gitarist/vokalist Frode Strømstad høflig svarte «I Was A King».

Sonisk rus
Jeg regner med at rekkefølgen på bandene på denne turnéen varierte fra kveld til kveld. Men varianten de tok på Lillehammer ble litt pussig siden de begynte med det beste. Harrys Gym åpnet nemlig kvelden, badet i røyk og i sparsommelig rødt lys. Sangene deres ble mektigere i det lille lokalet og ga en sonisk rus. Det var tyngre enn på skiva da trommene fikk mer rom og volum. Det gikk på bekostning av bandets skjøre og forsiktige side; men deres velskrevne og fengende sanger som GD trillet terningkast 5 på tidligere i år, stod like godt.

Pulsen av Rondane
I hjertet av Norge ligger innsjøen Bygdin ved foten av Galdhøpiggen. Der ligger den vakker og stille. Slik høres også elektro-duoen med medlemmer fra 120 Days ut. De plasserte seg ute i salen med et lite bord med sine elektroniske remedier og en liten søt bordlampe som kunne ha tilhørt tante Bossa fra Sunnmøre. Bak de strømmet lyden av tidløs endeløshet ut fra høytalerne. Det var pulsen av en vakker, men brutal natur. Og klangen av storheter som de britiske elektro-heltenen Underworld, Krautrock-sjangeren og de tyske elektro-pionerene Kraftwerk.

En tam avrunding
Kvelden fikk seg en liten nedtur med I Was A King. En kunne tro at de hadde svineinfluensa for publikummet plasserte seg på betryggende avstand. Det hjalp heller ikke at det til tider var mer lys i salen enn på scena. Det ble kunstig da musikerene i løpet av kvelden knapt kunne skimtes. Når I Was A King heller ikke gjorde noe ut av seg, ble det tamt. De smellvakre harmoniene mellom Frode og Anne Lise Frøkedal forsvant i mørket og sangene som fører den skotske gitarpop-arven videre fikk ikke det fokuset de fortjener.

Jaa9 og OnklP vendte hjem

Råklining bak ved miksepulten, jenter i syltrange kjoler og fulle gutter nedpakket i for store klær. Det var akkurat som i gamle dager da Norges fremste rapduo spilte i hjembyen Lillehammer.

Bingo´n, Lillehammer
Publikum: 200

Som gress gjennom asfalt sprengte de seg opp og frem i ei konsertuke fylt opp av skolerte jazzmusikere. Rap-duoen har blitt veteraner i norsk hip-hop og flyter fint på rutine når de griper mikken. Tilbakelent og rolige tusler de rundt på scena og spytter drøye linjer. I perioder litt for rolig skulle det vise seg.

Det var som på ungdommensklubben i gamle dager; for oppå scena dukka det opp flere uannonserte artister som flere i salen ikke fikk med seg hvem var. Gjøviks-gutten Spira var først ut; etterfulgt av Pumba fra Holmia. Noen hakk mer proft ble det da amerikaneren Dee Rail fra gjengen til Devin The Dude gikk opp og dro i vei med tre spor. Han har nærmest gjort nordmann av seg etter å ha grodd fast på sofaen til Onker´n i Oslo.

Rundt midnatt spradet Lillehammer-duoen opp på scena, backet opp av DJ Arno Frangos.I lørdagens utgave av GD kunne du lese om OnklPs tur innom Lillehammer TA2-studioet hvor han fikk seg litt blekk på venstre arm. Den råferske tatoveringen glinset i scenelyset og tatovøren Terje fikk heder fra scena.

De startet bra med fokus på materialet fra «Sellout!» som de var ute og promoterte. Utover natta dabbet det av da låtene ble eldre og det kun var den hardbarka fansen som fulgte med. Rundt 00.45 må bussene til alle byggefeltene ha gått fra perken, for det ble et lite trykk av ungdommer som pilte ut gjennom døra og ikke kom tilbake. Til tross for at det var flere låter igjen. OnklP meldte også at de nå vanligvis kjørte opptredener på rundt 25 minutter og det merket man med den litt pussige låt-rekkefølgen.

Å ha tilgang på damer er en stor gulrot for mange artister. Men da bør man ikke spille sanger som «Ekkel Uten Truse». For da sangen rullet ut av høytalerne var det mange jenter som tok turen på do for å rette på sminken. Kvelden var fortsatt uforløst da Jaa9 & OnklP gikk av. Etter en sigg var de tilbake og spilte låtene alle ventet på; «Kjendisparty», «Blog», «Glir Forbi» og «Stank Ass Ho».

Hypnotiserende vuggesang

Det var kun kassaapparatet i baren som turte å forstyrre da svensk/norske Ane Brun tok et moderlig og bestemt tak i Lillehammer-publikummet.

Ane Brun vugget med musikken, men smilte og snakket seg varm mellom sangene.

Det klirret i rødvinsglass og det luktet parfyme. Oppvarmerene, svenske Jennie Abrahamson og norske Rebekka Karijord, hadde de fleste ikke hørt om. De spilte hvert sitt sett akkompagnert av høy summing fra bar-området. Et fåtall publikummere tok til seg musikken og Rebekka kvitterte med å takke pent de som lyttet.

Smilte fra øre til øre
Helt, helt stille ble det derimot da Ane Brun entret forhøyningen i lokalet. Med seg hadde hun allerede nevnte Jennie, Rebekka og cellist Linnea Olsson. Ane har en alvorlig fremtoning som ble underbygget av truppens kabarét-aktige bekledning og sminke. Hennes opptreden under Dølajazzen i 2006 var noe nedstemt og autoritær. Det var som barneskole-lærerinna man fryktet reprimander fra. Nå, tre år senere strålte Molde-jenta fra scena.

Rebekka Karijord arbeider primært med musikk til moderne film og dans og fremsto mer teatralsk enn hovedattraksjonen

Skandinavisk melankoli
Hennes kvitrende stemme og nylonstreng-gitarene gjennomførte en nydelig konsert ikke ulikt hennes opptreden i Stockholms Concert Hall som kom ut på plate tidligere i år. Denne runden med konserter ligger derimot tettere opp mot «Sketches»-albumet med sine nedstrippede fremførelser. Damene sang firstemt så det gikk kaldt nedover ryggen, slik som på avslutningen av «Balloon Ranger». Som ravepartyene på 90-tallet skapte Anes musikk en transe-lignende tilstand.

Lille baby Martin
«Dåkker e´ så fint et publikum. Det e´så fint å spille her» medelte Ane på sedvanlig Molde/svensk. Publikummet stod på tå hev og slukte det hun serverte. Det var en konsert for de benskjøre; her var ingen knuffing og knuging blant de betalende. Det var kun Ane som svingte seg i musikken med lukkede øyne. Og mellom sangene bød hun på seg selv med morsomme anekdoter og fremstod både trygg og folkekjær. Best var hennes forhold til den minste gitaren som hun har døpt Martin. «Nei, se der er jo lille baby Martin!», uttrykker hun ømt i det et nytt gitarskifte finner sted.

Snakkesalig
Ane Brun fortalte om sine sterke drømmer, sitt engasjement for miljøsaken og historier rundt sine sanger. Med all praten knyttet hun sterke bånd med publikummet. «My Star» skrev hun til sin eks mens de var sammen og gir teksten en ekstra klang neste gang vi hører den. Duetten med Sivert Høyem; «Lift Me», måtte vike; men etter en stillfaren og vakker kveld gjorde det ingenting.

The Cumshots på Felix, Lillehammer

Hardt, rått og dysfunksjonelt

Det hjalp lite at høstens første snøfall gjorde Gudbrandsdalen jomfruelig hvit. Kristopher Schau dro oss inn i en verden der menn er menn, kroppens reservebatterier slites, intellektet forderves og moralen lobotomeres.

– Vi visste at turnéen ikke ville starte før vi spilte på Lillehammer, smisket vokalist Max Cargo aka Kristopher Schau skamløst til Felix. Dette var deres andre jobb på en turné som tar dem rundt hele Skandinavia, England og Tyskland for å vrenge fram menneskets mørke hjerte.

Japansk galskap
Electric Eel Shock klippet snora for vinterens konserter på Felix. Japanerne har etter gjentatte besøk fått fotfeste i byen og ble hjertelig mottatt. Selv om de ropte «I love Heavy Metal!» på jap-engelsk underholdt de med Hardrock og tøys. En fin kontrast til gravalvoret og tungsinnet som kom etterpå.

Kongen
Elvis Presley synger alltid inn The Cumshots på scena og ble også denne kvelden avbrutt av trommene før han fikk avslutte sine myke strofer. Bandet var ulastelig antrukket som et Nashville-countryband som har havarert i Las Vegas. Det inntrykket varte ikke lenge. For en konsert med The Cumshots er en dokumentar om menneskelig forfall og selvforakt. Det er fysisk og rått, personifisert av Kristopher. Ingen stor vokalist, men med et pulikumstekke og karisma som gjør The Cumshots verdt å se.

Klar for et større publikum
Elvis Presleys intro ble kvelt av «Praying For Cancer» som er en av deres beste låter i en kvalitetsmessig varierende katalog. Tidligere har de vært fornøyelig på scenen men monoton og kjedelig på plate. Med «Life Less Necessary» har de laget et album som kan gi kultbandet et vesentlig større publikum. De har fått ny bassist og supplerte med en ekstra musiker på gitar/perk/orgel som dessverre forsvant i trøkket. Sinne og aggresjon rådet; spilt av et band som er overraskende tette til nettopp å ha startet turnéen.

Skabb-befengt
– Klasse er det første man tenker på når man spiller i The Cumshots, ironiserte Schau. Et band som kan beskrives som et dysfunksjonelt, skamfert og skabb-befengt dyr. Kristopher introduserte åpningssporet på den nye plata, «What Bleeds Must Be Butchered» som et forsøk på å skrive en kjærlighetssang, som gikk ad dundas. Det var tungt og deilig og de ga sin hittils beste konserten på Lillehammer. En vellykket sesongåpning for Gudbrandsdalens ledende rockeklubb.

Superfamily, Bingo´n 12.09.09

Lot musikken snakke

Selv om ikke mossebandet Superfamily serverte wienerpølser med vaffel fra scenen ble lillehamringene gode og mette av mange radiohit´er.

Da kan vi med sikkerhet slå fast at høsten er i gang. HIL-studentene er tilbake i byen og Studenthuset Bingo´n har arrangert semesterets første konsert. Hva er da bedre enn å få Norges høyest utdannede band til å svinge innom? I syvmanns-orkesteret har alle minimum Master-grad; man kan blant annet telle en sosiolog, en biolog, en historiker og en kjemiforsker blant medlemmene(!)

Unorskt
Alle student-vorspielene rundt om i byen denne kvelden måtte ha vært vellykede; for når akademikerene gikk på scenen trengte de ikke å anstrenge seg nevneverdig for å få varm og god respons fra publikum. Stemningen i salen var svært god fra første akkord selv om det ikke var noe oppvarmingsband. Og når Superfamily freidig spilte den «gamle» suksessingelen «Taxi Dancing» som andre låt var kvelden spikret. De er noe så unorsk som et band med suksess basert på hit´er spilt på NRK Petre og norske studentradioer. Og med to mannlige korister/dansere er de også noe utenom det vanlige.

Kald krig
Mossebandet har akkurat sluppet sin tredje langspiller som har blitt godt mottat av musikkpressen. Et mørkere album med ærefrykt for teknologi under den kalde krigen som tema.  Statisk dansing og 60-talls dresser gir de et byråkratisk uttrykk som fungerer godt til de pompøse og fengende sangene som fikk Lillehammer-studentene til å danse av glede. For med pisk og det de selv påstår er lystgass på scenen er de et band som skiller seg ut. Og det var når disse to elementene dukket opp at lørdagskvelden fikk det nødvendige løftet.

Outrert
Superfamily trengte en halvtime før de fikk vist seg fra sin beste og kulørte side. De er et band som både er morsomt å se og som skriver gode dog outrerte album. Med strofen og tittelen fra singelen «The Songs of the Weak Will Die» hengende i luften gikk de av scenen før de med hjelp av tilrop fra salen kom opp igjen med et par ess i ermet. Høstens første konsert på Bingo´n ble avsluttet med hit´ene «The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night» og «Let´s Go Dancing» fra deres siste album som er en eneste lang og kraftig gledesrus.

Big Bang på Studenhuset Bingo´s

Profeten Greni

Big Bang solgte raskt ut Studenthuset Bingo´n på Lillehammer når de svingte innom for å promotere bandets beste plate; «Edendale».
I Mose bok, kapittel 7, står det skrevet at engler skal stige ned fra himmelen og bære med seg et vitnesbyrd. Om Øystein Greni, Olaf Olsen og Nikolai Eilertsen er disse englene eller selve  vitnesbyrdet er uvisst, men de har himmelske kvaliteter. Den engleaktigte og trestemte falsetten over behagelige ballader eller rock´n´roll kanoner. GDs terning stoppet på fem prikker da vi anmeldte «Edendale» og kalte den en godtepose. Denne kvelden serverte de søtsaker med begge hendene. Big Bang er bare så veldig på siden av hva som er moderne. De spiller gammelmannsrock for unge-voksne. Så umoderne at de aldri går av moten. Det er såpass barskt og høyt at «gutta» får stiv overleppe der de står og vipper med en øl i hånden. Og så melodiøst og inderlig at damene strekker hendene over hodet og danser i trengselen.

Man trenger ikke å inneha pulitzerprisen (am. utmerkelse for journalister) for å konstatere at dette er bra. Veldig bra. Øystein Grenis Big Bang har aldri vært bedre enn det de er akkurat nå. Og de er profesjonelle til fingerspissene. Det er bare å ta en titt på mikrofonvalg og plassering, og ikke minst utvalget av gitarer for de som liker å «nerde» rundt det tekniske. Øystein slutter aldri å påpeke hvor heldig han er som har mulighet til å spille sammen med Nikolais stødige bass og Olafs rullende trommer. Og sammen lager de stemning. En rå én. De er musikere med sjel og Øystein forsvinner inn i sangene idet han plugger gitaren til forsterkeren. Og han vet å sette pris på publikum. «Har dere det like bra som vi har det?» spør han og tørker svetten fra pannen. Uten at det hjelper. Både skjorten og håret er gjennomvått. «Jaaaa!» svarer Bingo´n og Mr Bing Bang repliserer med «Er dere klare for fest?!» og starter med å plukke åpningstonene til hiten «Girl In Oslo». Han flørter seg gjennom låten og på tampen river han opp skjorta og blottlegger den solbrune og svette brystkassa til høye hvin fra studinene foran scenekanten.

Når man har sanger som «Wild Bird» så er introduksjon unødvendig . Det holder med de såre tonene fra Rickenbacker-gitaren og det går kaldt nedover ryggen. Men alt har en slutt. Bandet trekker seg av scenen for en liten kunstpause, mens roadien (bandets ryddegutt) kobler opp en ekstra forsterker. Og under sangen «To The Mountain» dukker selveste Mr Blues; Knut Reiersrud opp og lirer av seg en gitarsolo. Bandet går igjen av scenen og gutta skriker «Øystein! Øystein!» og «Svett og jævli´!» mens jentene hviner enda mer. For siste gang rusler de på igjen og denne gang med en kassegitar. En heldig fan hadde tidligere på kvelden støtt på bandet i sentrum og ønsket seg «Summer Rain» som de svært sjeldent spiller. Ønsket ble oppfylt. Akkurat som de oppfylte alles forhåpninger om en konsert de kan skryte av å ha vært til stede på. Det er ikke alle forunt å bli velsignet i disse hedonistiske tider.

Shit City konsertanmeldelse

I flammer

Shit City gjestet Lillehammer med sitt rykende ferske album. Et utsolgt Felix fikk oppleve et rutinert, men samtidig et søkende åttemanns-orkester på veien til noe større enn summen av seg selv.

Fredag er den beste helgekvelden. Timene hvor helgens forhåpninger ennå er jomfruelige og mandagsmorgen en vag silhuett. Denne helgen starter med at byens egne, Shit City, kommer rullende inn og kliver opp på scenen. Det er fest og moro. Men de har også en sterk understrøm av blå toner som minner oss om at ingenting varer evig. At kjærligheten er skjør og at livet må leves akkurat nå. Du må enten brenne eller la være å leve. Ekspander eller dø. Shit City brenner for Lillehammer denne kvelden.

Felix er konsertlokalet for intime øyeblikk. Det er stedet hvor man, hvis ønskelig, får svetten fra bandet dryppende ned på kroppen. Shit City har tidligere svettet godt i disse lokalene. Men denne fredagen var de godt ute i settet før armringene ble mørke og pannen blank. De har blitt noen «hunde-år» eldre med det selvtitulerte andrealbumet. Mer rutinert. Fra å bjeffe og ule seg gjennom hele kvelden har de blitt mer økonomiske. De avventer, og har færre, men kraftigere bitt. Den snøtunge fredagsnatta ble tonesatt av et søkende band som har forstått at melodiene står på egne ben. De lever sitt eget liv så lenge de fremføres med hjertet. Det ekstra trøkket de skaper, sprøytes først inn der improvisasjonen starter. Og magiske musikalske øyeblikk skapes.

Dette er oktettens andre spillejobb på denne turneen og de er overraskende godt samkjørte så tidlig i sin episke reise mellom fjell og fjorder. Flere av de nye sangene er gamle kjenninger for pulikum som også deltok forrige gang bandet gjestet Lillehammer. Sangene er de samme, men fremførelsen endrer seg stadig for de som liker detaljer. Det er variasjoner av samspill, koringer eller tilnærmingen til melodien. Det spilles mindre, men det skapes mer lyd. Mortons (Morten Lunde) gitarspill minner i større grad enn tidligere om jazztrompetisters sparsommelige salver. Han varierer mellom å plukke med fingrene, stryke eller å slå på strengene. Og de andre syv musikerne følger på. Der de tidligere spilte gjennom sangene sine, søker de nå i større grad ulike konturer for hver sang. Rammen er noenlunde den samme som tidligere, sørstatsrock og country-toner. Men uttrykket er mer variert.

Tilnærmingen til publikum har derimot ikke endret seg mye. Det kommuniseres lite utover det musikalske og de frir ikke om gunst. Hvis de er interessert, så er det mye å gå på. Publikums behagelige applaus og volum kan skrues høyere opp. Men som Guro sa, én av kveldens betalende, «Vi er ikke her for å ha det trivelig, men for å høre på god musikk».