Raga Rockers «Shit Happens»

Gamlekara

Krohn & co våknet til en ny vår med platesalget til Übermensch (2007) og oppfølgeren er klar, den 11. i rekken. Musikalsk har de blitt dorskere og lettere til sinns med årene. Det starter så flott med ´Zeppelin kloningen «Rocker», som er slepen og seig. – Kjøp billett og stell´ deg i kø, harru´ flaks, fårru´ se meg dø, synger Michael om livet som rockelegende. Det tunge og mørke bandet vi opplevde på 90-tallet ser ut til å være en saga blott. Raga vil forbli synonymt med rock, men det er de rolige låtene som skinner best. Det er mulig de synger fra hjertet i «Dyr i Drift»: – noen gang savner jeg den tiden da alt var så ukomplisert. For selv om jeg sitter igjen med følelsen av at den gamle strofen «Det er best å være streit» denne gang har innhentet dem selv, har de snekret sammen et fint album med to-tre svake sanger. Leflingen med britisk indierock i «Nerd» og «Snegle» er ikke allverden, men de glemmes raskt når Raga førstkommende lørdag spiller de gamle klassikerene på Bingo´n.

Terningkast 4

Bjørn Hellfuck «Innforjævlig»

Lavmål

Leirbålsanger med grisetekster til en seksuelt frustrert tenåring

«Jeg blir kåt når du har mensen…» synger Bjørn Hellfuck og får tekstene til Luxus Leverpostei til å fremstå som Nordisk Litteraturpris-materiale. Norgesvennen Bjørn Rosenström fremstår som prippen opp mot denne karen. Provoserende grisetekster er relativt ukjent i Norge, og det er først med Bergens-bandet at det har blitt løftet opp på et nasjonalt nivå med radiospilling og omtale med hjelp av sangen «Krabbeklo». Sverige derimot har gjennom 80- og 90-tallet hatt blant annet plateselskapet Ägg Tapes & Records og band som fikk Medelsvensson til å sette kjøttbollene i halsen. I beste fall fungerer «Innforjøvlig» som en ventil for tekstforfatteren. Hva er poenget med disse enderimtekstene om sodomi, analsex, oralsex og blind vold? Musikken er gørrkjedelig. Fritt for snert og idéer. Så er dette et opprør? Mot hva? Kjedsomhet? Eller er dette lydsporet til SodomA & Gomorra?

Terningkast 1

Pony The Pirate «This Is Our Psychopedia!»

Et must

Gå ikke glipp av fjorårets Urørt vinneren som varmer opp for Donkeyboy under årets Studentuka førstkommende mandag.

Vinnerlåta «Walk The Shame» er en svært fengende sak med slidegitar, strykere, klapping og flotte koringer. For ikke å glemme refrenget som brente seg fast hos mange nordmenn – en fin melodi med en mørk tekst. Sammen med den har NRK Petre frem til nå også spilt varm «Psychopedia» og «Sing». «This is…» har en bra produksjon og skjener mye mot Arcade Fires suksessalbum «Neon Bible» og deres unike lydbilde bestående av en rekke akustiske instrumenter. Bandets entusiasme kommer gjennom som destilert energi sammen med go´sanger man sjeldent opplever blant norske debutanter. Så bra kan det bli når man spiller inn «live» (dvs alle spiller samtidig i studio). Selv sporene som ikke kommer til å få hyppig radiorotasjon; slik som den litt anonyme «Broken», så er det noe med vokalist Joakims fyldige stemme. Alle av bandets åtte medlemmer synger og korer med og gir Pony The Pirate en klang og volum som løfter plata. Har du tenkt deg på Donkeyboy så ikke mist første band ut. Det er ikke vorspielet verdt.

Terningkast 5

Grand Island « Songs From Östra Knoll 1:22»

Professor Baltazar

Som den skrullete professoren forsøker rockerne å blande seg frem til et regnbue-serum.

For Grand Islands virile vokal med den hysteriske vibratoen huskes best på deres tredje album. Deres kåthet på å gå nye veier minner om svenske Bob Hund som i en periode mesterlig dro ut der ingen hadde vært før. Bortsett fra Pere Ubu. Eller Gang Of Four. Men nok om utlendinger. Våre egne landsmenn derimot har fått førstesporet «Angelina» til å svinge på radio. Etterveksten på plata er av svakere karakter. Man lytter seg gjennom totalt 10 sanger og rykker til fra halvsøvne når det er blir stille. «The Flood» har et fint refreng, likeledes «Drift Into Violence». At det ikke høres ut som noe du har hørt før er ikke nødvendigvis et pluss. Ikke denne gang. En sportsjournalist hadde karakterisert dette som en utøver som ikke hadde prikket inn formen. De folkrock-aktige, eller hva alt sammen er, sangene med diverse taktskifter og noen ganger, anmasende akkordløp er kun tilstedeværende. Det verken bobler eller smeller inne på laboratoriet. Med «Songs From…» blir det ikke noen regnbue, slik professor Baltazar tryllet frem på barne-TV da jeg var liten. Ikke denne i hvert fall.

Terningkast 3

Motorpsycho «Heavy Metal Fruit»

Husk kart og kompass

Trønderne er for tiden inne i sin mest kreative og musikalsk spennende periode.
Motorpsychos storhetstid på 90-tallet hadde sine øyeblikk, men blekner mot vinterens to(!) råsterke album. Akkurat nå oser det herlig stormannsgalskap av bandet som har funnet tilbake til gnisten. Og den finner man bak trommesettet. Med sin jazz-bakgrunn gir Kenneth Kapstad (Gåte, Animal Alpha) gamlekarenen Bent og Hans Magnus et større musikalsk område å boltre seg på. For tiden er de korte pop-sangene ute, og i stedet har Motorpsycho bestemt seg for å gi sangene den tiden de trenger. Sammen med co-produsent Kåre Chr Vestrheim har de skrudd seg frem til et album med seks sanger som spenner fra i underkant av 4 minutter til over 20-minutters bravader. «Heavy Metal Fruit», med alle sine musikalske preferanser, er et progrock album som beveger seg i mange retninger, men med jazztrommingen som et filter mot det repetative. Sammen med fine pop-temaer som de returnerer til, går man seg aldri vill. Akkurat som det særs kreative jazzmetal-bandet Shining har trønder-trioen gitt det norske musikkåret en pangstart.

Terningkast 6

Shining «Blackjazz»

Ekstremsport

«Blackjazz» er ekstremsport for gærne jazzmusikere.
Med sitt femte album har de, av alle ting, blitt hakket streitere. Der «Grindstone» (2007) var villskap fra ende til annen, er «Blackjazz» mer håndterlig. Vel, direkte streit er den ikke, for det tenderer til lydterror. Ikke la deg lure av tittelen som hinter om Black (Metal). Dette er mer i retning av Grindcore med sine perplekse strukturer og ekstremiteter. Vokalist Munkebys overstyrte skrikevokal gir plata et litt platt 90-talls Nine Inch Nails-preg. De høres sinna ut, men jeg forstår aldri helt hvorfor de er det. Om ikke vokalen er platas styrke så er mengden med musikk og kompleksiteten overveldende. Shining er musikalsk unike i form av at de tar sats og renner inn i et skjæringspunkt få har vært før. Hadde de klemt inn mer sinne ville de ha tangert Grindcore-bandet The Locust fra San Diego som mesterlig kombinerer galskap, ekstrem-musikk og aggresjon inn i komposisjoner under minuttet(!) «Blackjazz» må forøvrig være ei fin plate å kjøre plingfest til; ta en skål ved hvert taktskifte. Det blir et kort og brutalt vorspiel.

Terningkast 5

Vampire Weekend «Contra»

Africana

Afrika, en fantastisk musikkultur med mange artister som har latt seg influere av vestlige toner. Vampire Weekend, New York-indie hipstere som igjen låner tilbake av den nye afrikanske poppen. Dialektikk i sin reneste form. Vampire Weekend har derfor en tonalitet, arrangementer og instrumentering som er høres friskt ut for mange vestlige lyttere. Den selvtitulerte debuten fra 2008 ga penger i kassa og med «Contra» har de snøret løpeskoene enda bedre.

Et album som åpner herlig friskt med «Horchata», forøvrig en nydelig drikk basert på ris, nøtter og sesamfrø. Like forfriskende fortsetter de med «White Sky» med et vårkåt falsett-refreng av vokalist Ezra Koenig. Nordmenn vil nok trekke frem frem Paul Simon for å forklare hvordan dette høres ut, men ikke overse influenser fra calypso og Afrobeat. Og ikke minst; dette er musikk med klare referanser til mye av den spennende musikken som lages i dag. «Contra» er snurrig og en riktig gledesspreder, men aller viktigst; et godt stykke popalbum man kan løpe maraton til.

Terningkast 6

Them Crooked Vultures «s/t»

Neddopet gribberock

Hva kan gå galt når Duracell-dophuet Josh Homme (Queens Of The Stone Age), bass-legenden John Paul Jones (Led Zeppelin) og trommegud Dave Grohl (Foo Fighters, Nirvana) finner sammen? Svært lite, viser det seg. Josh har et sterkt musikalsk stempel som preger alle prosjektene han involverer seg i. Tidvis i overkant mye. Samtidig har mange av sidesprangene hans tendert til å bære preg av rå skisser. De beste idéene fra «Desert Sessions» platene fra slutten av 90-tallet, dukket senere opp ferdig bearbeidet på ulike Queens Of The Stone Age plater. Samtidig er mannens idéer noe av det mest spennende som skjer og har skjedd rocken det siste 10-året. At Dave Grohl prioriterer det joviale, men akk så konforme Foo Fighters er trist når man hører hva han presterer bak trommene. De erketypiske triolene og synkopene – mannen spiller trommeriff, i stedet for å holde strengeinstrumentene i hånden. Men den virkelige stjernen er John Paul Jones som formet den moderne rocken som bassist/organist og uunværlig arrangør i Led Zeppelin.

Sammen er de dynamitt. Selvsikkert dukket de opp under årets Reading festival i England tidligere i sommer som den store overraskelsen og spilte et 45 minutters sett av pur dynamitt.

Det er bare det at debuten (og det som kanskje blir deres eneste utgivelse, man vet aldri med Josh Homme,) ikke har gode nok sanger. For utover singelen «New Fang» er det skralt. Sangene er gjennomarbeidet; proppet med vendinger og spennende løsninger, tunge rytmer og frekke gitarer. Men det hjelper så lite når ikke sangene holder til mål.

Terningkast: 4

Jokke & Valentinerne «Levende (Så Lenge Det Varer)»

Ikke gråt over spilt øl

Opp fra intet dukket det opp et konsertopptak fra Sentrum Scene i Oslo, lillejulaften 1996. Jokke er drita. Han snøvler. Gitaren er sur. De spiller feil. Alt var som det skulle være. Slik det ikke egentlig burde være. For Jokke døde til slutt av en overdose heroin. Typisk nok på perm etter å ha lagt seg inn for avrusning hos Tyrili i Folldal. En klisjé. En sliten én. Jokke møtte seg selv i døra og ble spist opp av sine egne fans.

«Jeg har alt jeg trenger, får alt gratis, av hjernedøde fans som trur jeg er fattig. Bare på grunn av en eneste sang går jeg gratis på fylla hver jævla gang» ironiserer Jokke i «Suksess» og summerer opp sitt eget liv og karriere. Legenden Joachim Nilsen har heldigvis ikke blitt glemt og mytene vokser.

Historiene er mange, som da jeg selv møtte mannen under lanseringen av «Trygge Oslo» der plateselskapssjef Terje Engen ba meg om at «hvis Jokke ber om spenn, så ikke gi ham noe. Du får de ikke igjen.» Eller den beklageligvis sanne historien om da Jokke & Valentinerne var på turné og bandet klaget på at Jokke stinka. Terje fortalte meg at de tvangsbadet junkien i et badekar på hotellet og han hadde aldri sett et så møkkete badevann.

Utrolig nok er konserten fra Sentrum Scene det eneste opptaket som eksisterer av bandet i respektabel kvalitet. Rått og røti, samtidig er det en befrielse å slippe noen av de kørni arrangementene som preget de første skivene. Til tross for den bittersøte smaken av en artist som døde så alt for tidlig, er «Levende» et flott testamente på hvor bra de kunne være. Oslo-publikummet synger med og spanderer øl på Jokke som kommer med kommentaren «var det et kjærtegn, eller?». Der skulle man ha vært.

Terningkast 5

Yoga Fire «Fuck You Eller Penga Tilbake!»

Spiker´n i kista

Yoga Fire (YF) ikke som andre norske band. De er Norges største hip-hop suksess; Klovner i Kamp med venner; som har funnet sammen igjen og spiller rock, nyveiv og skrangledisko. Simultant med debuten gir de også ut en utilslørt og herlig frekk bandbiografi skrevet av bassist og Aslak «Alis» Hartberg, som tråkket rundt på Biri i barndommen. Biografien akkompagnerer og forteller historiene til tekstene på skiva. Det er ikke noe å si på ambisjonsnivået; men når sangene under ett er såpass svake, blir det lettere komisk. Med et cover som skriker «ACTION!» så åpner «Fuck You Eller Penga Tilbake» (FYEPT) overraskende med en slapp fis. Mantraet er «kjør på!», men i stedet for målretta tiger-byks, så surrer de rundt seg selv. Her ligger også problemet med Yoga Fire anno 2009 – noen av bandets medlemmer er for svake på sine instrumenter. Og sammen med sanger som burde vært utelatt, blir det en tam coctail. Underholdende konserter glemmes fort, mens en CD er et testament på hva man greidde å få til som band. Med fortid som ordsmeder kan Yoga-karene skrive historier; slik som i «Verdens Svakeste Mann», men uten historiene fra Alis blir noen av tekstene like lite spennende som Briskebys platte linjer. FYEPT er verken «Spiker´n i Kista For Norsk Musikk» eller har «Den Beste Låta Jeg Veit». Den er bare likegyldig. Alt annet enn det bandet lover. YFs store oppgave er å formidle hvilken syk gjeng de faktisk er; for røver-historiene rundt medlemmene har etterhvert blitt mange. For FYEPT greier ikke det; og da må det gjøres fra scenekanten.

Terningkast: 3