Young Fogertys tar rocken tilbake

RÅ-ROCKERE. Ole Petter Andreassen ga liv i gamle Creedence Clearwater Revival sanger. Foto: Hallgeir Bakken.

Under det mystiske navnet finner vi tre av Norges fineste rockere. De forsøker å ta tilbake Creedence Clearwater Revival fra to-manns orkesterne som herjer rundt på høyfjellshotellene denne påska.

Med en oppvekst i bygde-Norge har jeg fått min del av Hubba-Bubba tolkninger av John Fogertys sanger. Spesielt «Proud Mary» har blitt pervertert med saksofon-soloer, dvask gitarspilling og masse romklang. Men sånn var det når eneste mulighet for kulturelle opplevelser bestod av danseband på lokalet eller blandakor bestående av pensjonerte gardkjerringer. Lillehammers Morten Lunde (Shit City, The Mormones), Ole Petter Andreassen (The Cumshots, Black Debbath, Thulsa Doom) og Håvard Takle Ohr (El Cuero) har de siste årene misjonert Creedence-budskapet som noe ufortjent ikke har fått den status som Neil Young, Gram Parsons og de andre alternativ country-inspirasjonskildene har oppnådd.

BLUESROCK. Magnus Lillengen lot gitaren skrike. Foto: Hallgeir Bakken.

Et annet band som også er glad i covere er blues-kvartetten Screaming T-Kleiven & Trio Grande som fikk jobben med å få påske-dorske døler i konsert-modus. Falsk/Mathisen sang at «en blues tar aldri slutt» og det gjorde den heller ikke på Paddy´s litt lenger nord i Storgata samme kveld hvor det ble arrangert en 12-timers Mini Festival. Gitarist Magnus Lillengen & co holdt seg derimot i selene og spilte et halvtimes bluesrock-sett hvor gitarspillingen hans får velfortjent oppmerksomhet.

Rundt halv-tolv tida skled de tre råtassene av noen hedonistiske rockere opp på scenegulvet. Ole Petter hadde samme bekledning og utstyr som når han spiller med Kristopher Schau og sjokkrockerne i The Cumshots; cowboyhatt- og boots, skinnjakke og brodert skjorte. Når han tar på seg gitaren endrer han karaktert og går under scenenavnet El Doom. Og El Doom har alltid fått god mottagelse på Lillehammer og storkoste seg også denne gang. Han startet freidig med å introdusere dem som et Flekkefjord-band, mens Håvard fra Ålesund og Morten bare ristet på hodet og humret. Og med det satte de tonen for resten av kvelden. Foreldrene til bassist Morten var på plass og fikk en hyllest fra Flekkefjord-mannen for den ekstra gode jobben de gjorde den kåte høstdagen i 1976 da Morten ble unnfanget.

Young Fogertys spilte alle de kjente sangene, men også titler som bare de mer innbitte Creedence-lytterene kjenner til. – Ved å spille i et coverband så slipper man å lure på om de fremmøtte liker låtene eller ei, kvitret Ole Petter. Trioen spilte energisk, bredbent og med store glis.

ET HERLIG ROCKELIV. Damene på første rad skrek og danset. Foto: Hallgeir Bakken.

Etter et vel gjennomført sett takket de for seg, men kom raskt opp igjen med hjelp av rop og klapp fra salen. – For et herlig liv! På første rad står damene og hyler, gliste gitaristen mens han svett under bremmen hang på seg seks-strengeren igjen. Aldri har vel kommentaren «Spell no´Creedenca ´a!» fra salen passet bedre enn akkurat denne kvelden.

Vi vant! (Zoom Urørt 2010)

Jack Dalton

Årets Zoom-vinner Jack Dalton og Urørt-vinner Jack Dalton var ute på sin seiersrunde rundt om i Norge og Bingo´n på Lillehammer er fast stoppested.

The Pink Robots, Jack Dalton og Stereobullet

Zoom er en årlig konkurranse som siden 1997 har kåret norges beste usignerte live-band. Urørt er i regi av NRK som lar usignerte norske band få dele musikken sin på nettet og presenterer disse på eteren. Ukentlig plukker en redaksjon ut en vinner og til slutt kårer lytterene årets vinneren. Begge konkurransene har vist seg effektive for ukjente band til å oppnå oppmerksomhet. Men lager man musikk som ikke egner seg for radio faller man helt gjennom, men da er man heller kanskje ikke interessert i konseptet. Men det er påfallende få metalband som deltar, mens det fra hardcore/pønk-scene deltar flere.

Stereobullet

Med Zoom Urørt-seiers turnéen innebærer det også at et lokalt band varmer opp. Og for Oppland var det Hov-bandet Stereobullet som hadde overbevist juryen. Derimot var det sørgelig få som fikk de med seg. Alle tre band fikk 30 minutter hver til å presentere seg og trioen fra Hov gjorde en fin opptreden. Ålreite låter hadde de også, og har de ikke allerede deltatt i konkurransene så bør de slenge seg på. Og musikken? Det var indierock som lener til band fra den amerikanske østkysten med dertil slentrende vokal.

Jack Dalton

Jack Dalton har base i Trondheim og består av blant annet skjåkværen Tom Andre Hånsnar på bass og noen karer fra de dype skoger i Hedmark. Bandet med samme navn som den lille hissigproppen i Lucky Luke er nok glad i amerikanske post-hardcore band som At The Drive In eller Cave In. Som vinner av beste live-band forventer man noe ekstra fra scenen, men denne kvelden bar ikke preg av noe ekstraordinært. Energinivået og entusiasmen burde ha ligget noe høyere. For det gjorde den med siste band ut; The Pink Robots.

The Pink Robots

Bergensbandet vant Urørt-konkurransen med låta «Curly» som ga nok oppmerksomhet til at debutalbumet entret topp 20 på VG-lista! Og endelig ble det folksomt foran scenekanten. Ikke ulikt Superfamily både musikalsk og sceneopptreden, det var fengende låter, 80-talls synther, morsomme antrekk og god stemning. Vokalist Hans Christian Helgesen kunne fortelle at de for hver konsert kåret kveldens publikummer og riktig nok, på slutten av kvelden ble en smørblid kar pekt ut. Kvelden startet oppløftende, ble midtveis litt tafatt før The Pink Robots mente det var på tide med en real fest.

Bare Egil Band «I Fyr Og Flamme»

Gærne Egil

Et oppkomme av skrullete idéer og noen få gullkorn

Bare Egil Band alias Egil Hegeberg er ikke klin gærn. Men han er farlig nær. Hysterisk morsom eller plagsom som en 10-åring som samler på syndromer. Idéen og konseptet Bare Egil Band er genialt og når han setter i gang, enten på en scene eller TV, er han uslåelig. Men på plate forsvinner brodden. Artikulasjon, spontanitet og improvisasjon er vanskelig å formidle.

Samarbeidet med sørstats/70-talls rockerne i El Cuero gir mannen et ekstra puff – hør drivet i låta «170». Bare Egil har en egen evne til å sette fokus på trivielle, men sentrale ting i hverdagen vår. Har du tenkt på hvor teit uttrykket «Jeg bare, jeg bare…» egentlig høres ut? Mye tull og nonsens, men også satire og bittelitt alvor. I «Den Frie Og Uavhengige Presse» kritiserer han norsk presse. For hva er vitsen med den når de skriver side opp og side ned om statsministerens antrekk, poengterer Egil. Til tross for Hegebergs oppvekst på Bøler, vies Stabekk tre sanger. En trist historie om Stabekk kinos lerret, en mer riktig og korrekt fotballsang for Stabæk og til slutt en cover av Stabæk Bandys «Krutt i Kølla». Jepp, Bare Egil Band har mye rart for seg.

Terningkast 4

Dirty Oppland og Gudbrandsdali Gangstaparty på Felix

Sånt no´ hakke vi i by´n!

Hip-hop kollektivet Dirty Oppland med OnklP og Jaa9 i spissen dro i gang romjulas første store fest og serverte både sardiner og rap i lokalene til Felix på Lillehammer.

«Skjeeeer ´a på Felix?!» ropte de ut til det utsolgte lokalet med fans og venner som hadde opparbeidet seg store nok fettreserver av ribbe til å kunne stå ut en hel kveld med sang og dans. Pågangen var så stor at folk slukøret måtte snu i døra. Men de heldige fikk et særdeles variert program. Tidlig ble vi introdusert til «Lillehammer-dansen», en «dans» de ljuger på seg at er en greie på Lillehammer når de spiller rundt om i Norge. Og mer tull og tøys skulle det bli.

Erik & Kriss fikk selvfølgelig passet sitt påskrevet i mindre heldige vendinger til stor jubel. Og gromstemningen steg enda et hakk da de loddet ut «Dirty Oppland fruktkurven»; bestående av blant annet ananas, pære, sardiner, nudler og risengrøt. Vinnerloddet var M62.


Da de gikk på scenen var det fire MC´s (rappere) og en DJ. Men etter hvert fløt det over av mennesker. Hvem var alle sammen? På det meste kunne vi telle 15 personer som spilte eller rappet, nippet til øl, filmet eller kun bidro med god stemning. For mer lokalt og nært enn dette kan det ikke bli når venner og fans visker ut skillet mellom tilskuer og artist.

Da partybandet Gudbrandsdali Gangstaparty (GGP) hengte på seg instrumentene, tok kvelden en litt uventet retning. Fra å være en rendyrket «Best Of»-konsert med byens beste, til å bli noe som minte om en skeiv avslutningskonsert på gymnaset. Men selv om GGP var noe ubestemmelig og ufokusert var det også underholdene og svært lite pretensiøst. Høydepunktet var da de dro i gang allsang under reggaelåta «All My Rastas».

«Skal ikke detta være en rap-konsert ´a?» kom det fra Dirty Oppland og dermed svingte de og GGP i gang minihiten ««Stank Ass Ho», dog uten Rune Rudberg for anledningen. For Dirty Oppland & co hadde ikke noe å bevise. De ristet også ut undergrunnshitene «Drekka» og «Dritings. Mellom låtene fikk de publikum til å synge med på feks «Dirty Oppland, Dirty Oppland, sånt no´ hakke vi i by´n. Nei det har vi ikke!» eller så mante de frem «Heal The World-stemning» for å redde dagens skakkjørte verdensøkonomi.


Satyricon «The Age Of Nero»

Bauta

Satyricon med øyværingen Kjetil-Vidar Haraldstad skjærer bort unødvendig staffasje. I kontrast til «Rebel Extravaganza» som var et spindelvev av ideer, dyrker de nå et renere rock-uttrykk. Monumentale «The Age Of Nero» fremstår som seig, til tross for at Haralstad jevnlig fyrer av sine dødelige blast-beats bak trommene. Messingblåsere og perkussjon benyttes flittig og løfter det monotone lydbildet. Legendariske Snorre Ruch (Thorns) som kan ta æren for den karakteristiske norske Black Metal-stilen med sine demoer «Grymyrk» og «Trønderun», har vært med å skrive sangene. Men hva han har bidratt med er ikke lett å spore da stilen hans for lengst er sugd opp av Satyricon. For det er umiskjennelig Satyricon med skarpe gitarer, snerrende vokal og rasende trommer. Finjustert og uten dødpunkter. Men. I kontrast til Enslaveds siste epos, er dette så gjennomarbeidet og «riktig» at det blir litt stivbeint etter noen gjennomlyttinger.

Satyricon – vår tids Stalin?

Jeg skrev følgende platenmaldelse av Satyricons «The Age Of Nero» og gav den på vegne av Gudbrandsdølen Dagningen terningkast 6:

Mektig

Satyricon med øyværingen Kjetil-Vidar Haraldstad skjærer bort unødvendig staffasje. I kontrast til ”Rebel Extravaganza” som var et spindelvev av ei skive, dyrker de et renere rocke-uttrykk. ”The Age Of Nero” (TAON) fremstår som seigt og monumentalt, til tross for at Haralstad innimellom fyrer av sine dødelige blast-beats bak trommene. Messingblåsere og perkussjon blir benyttet flittig og løfter lydbildet ytterligere. Legendariske Snorre Ruch (Thorns) som kan ta æren for den karakteristiske norske Black Metal stilen med sine demoer ”Grymyrk” og ”Trønderun”, har vært med å skrive sanger. Men hva han har bidratt med er ikke lett å spore da stilen hans for lengst er sugd opp av Satyricon. For det et umiskjennelig Satyricon med skarpe gitarer, Satyrs snerring og Frosts rasende trommer. Bare enda mer spisset og uten dødpunkter. TAON er enkelt og greitt en sann glede å høre fra begynnelse til slutt og er hittil deres beste utgivelse.

Der og da føltes det riktig.

Men noen dager etter hørte jeg gjennom Zao´s «The Fear Is What´s Keeps Us Here» og «The Age Of Nero» (TAON) fremstod med ett som en heller uinteressant utgivelse. Jeg vet nå at TAON ikke er ei plate som jeg kommer til å plukke frem kommende år og kose meg med.

Så hvorfor ble jeg så ekstatisk revet med? Er det noe med Sigurds særdeles monumentale framferd som får «alle» rundt til å henge seg på slep og hyle i kor etterhvert som han langer ut nye kommandoer? Etter å ha sett reportasjen i Lydverket av Satyricon i LA hvor de drev og mikset, var det en ting som stod igjen: Wongraven er enten paranoid eller så har en ekstrem drift for å måtte opphøye seg selv og tråkke ned andre han ikke liker. 

Han snakker godt for seg og er velartikulert. Men hvis man ikke sluker alt rått så henger ikke alt på greip.Er nå virkeligheten slik Sigurd velger å vinkle den som. Hva er Sigurds agenda? Hvis jeg ser én dokumentar til hvor norsk Black Metal dukker opp som tema og Sigurd nok en gang intervjues og får lov til å sette premissene for hva som er BRA og kvalitativ Black Metal, så spyr jeg. Jeg undres rett og slett på hvorfor norske journalister lar Sigurd holde på og hele veien definere og sette premissene for hva som bra og dårlig Black Metal. Jeg velger da å se bort i fra Fenriz (Darkthrone) som er medlem av samme «klubben» (les: er kompiser og dermed utgitt på Sigurds eget plateselskap Moonfog).

Formålet med å ture frem som en bulldoser, er selvfølgelig for å fremme Satyricon som et band som er i ferd med å bli gigastore og dermed selge flere skiver. Målet er å få Satyricon til å fremstå større enn det de er. Til tross for at amerikanske bransjefolk definerer norsk Black Metal som marginalt og uinteressant som salgsvare, fremstår Wongraven som en leksikonselger på Karl Johan. Dette leksikonet er det eneste som er verdt å eie og det er verdens beste. 

Kings Of Leon «Only By The Night

Lat stadion-rock 

Tennesse retro-rockerne er i ferd med å bli den rufsete broren til U2 og Coldplay. Produksjonen er storslagen og sparsommelig. Og hvert album har singler som får A-rotasjon på radio. Kings Of Leon greidde det The Black Crowes aldri maktet. Enkle rockelåter med episke kvaliteter. En vokalist med en særdeles skjør og rusten stemme – med en knekk i som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Singelen  ”Sex On Fire” og ”Use Somebody” er albumet to beste spor. Men albumet som helhet fremstår seigt og tregt. Dette er bandets ”Achtung Baby”, men uten at man blir sittende ytterst på stolkanten og sitre av spenning. Jeg har forsøkt, men uansett hvor mye jeg hører av ”Only By The Night” så sitter jeg ikke tilbake med noe. Jeg føler meg tom. Ja, nesten lurt. Det blir som å kjøre Lada. Den frakter deg til du skal, men kjøreopplevelsen er ikke noe å trekke på smilebåndet av.