Pony The Pirate «This Is Our Psychopedia!»

Et must

Gå ikke glipp av fjorårets Urørt vinneren som varmer opp for Donkeyboy under årets Studentuka førstkommende mandag.

Vinnerlåta «Walk The Shame» er en svært fengende sak med slidegitar, strykere, klapping og flotte koringer. For ikke å glemme refrenget som brente seg fast hos mange nordmenn – en fin melodi med en mørk tekst. Sammen med den har NRK Petre frem til nå også spilt varm «Psychopedia» og «Sing». «This is…» har en bra produksjon og skjener mye mot Arcade Fires suksessalbum «Neon Bible» og deres unike lydbilde bestående av en rekke akustiske instrumenter. Bandets entusiasme kommer gjennom som destilert energi sammen med go´sanger man sjeldent opplever blant norske debutanter. Så bra kan det bli når man spiller inn «live» (dvs alle spiller samtidig i studio). Selv sporene som ikke kommer til å få hyppig radiorotasjon; slik som den litt anonyme «Broken», så er det noe med vokalist Joakims fyldige stemme. Alle av bandets åtte medlemmer synger og korer med og gir Pony The Pirate en klang og volum som løfter plata. Har du tenkt deg på Donkeyboy så ikke mist første band ut. Det er ikke vorspielet verdt.

Terningkast 5

Advertisements

Grand Island « Songs From Östra Knoll 1:22»

Professor Baltazar

Som den skrullete professoren forsøker rockerne å blande seg frem til et regnbue-serum.

For Grand Islands virile vokal med den hysteriske vibratoen huskes best på deres tredje album. Deres kåthet på å gå nye veier minner om svenske Bob Hund som i en periode mesterlig dro ut der ingen hadde vært før. Bortsett fra Pere Ubu. Eller Gang Of Four. Men nok om utlendinger. Våre egne landsmenn derimot har fått førstesporet «Angelina» til å svinge på radio. Etterveksten på plata er av svakere karakter. Man lytter seg gjennom totalt 10 sanger og rykker til fra halvsøvne når det er blir stille. «The Flood» har et fint refreng, likeledes «Drift Into Violence». At det ikke høres ut som noe du har hørt før er ikke nødvendigvis et pluss. Ikke denne gang. En sportsjournalist hadde karakterisert dette som en utøver som ikke hadde prikket inn formen. De folkrock-aktige, eller hva alt sammen er, sangene med diverse taktskifter og noen ganger, anmasende akkordløp er kun tilstedeværende. Det verken bobler eller smeller inne på laboratoriet. Med «Songs From…» blir det ikke noen regnbue, slik professor Baltazar tryllet frem på barne-TV da jeg var liten. Ikke denne i hvert fall.

Terningkast 3

Motorpsycho «Heavy Metal Fruit»

Husk kart og kompass

Trønderne er for tiden inne i sin mest kreative og musikalsk spennende periode.
Motorpsychos storhetstid på 90-tallet hadde sine øyeblikk, men blekner mot vinterens to(!) råsterke album. Akkurat nå oser det herlig stormannsgalskap av bandet som har funnet tilbake til gnisten. Og den finner man bak trommesettet. Med sin jazz-bakgrunn gir Kenneth Kapstad (Gåte, Animal Alpha) gamlekarenen Bent og Hans Magnus et større musikalsk område å boltre seg på. For tiden er de korte pop-sangene ute, og i stedet har Motorpsycho bestemt seg for å gi sangene den tiden de trenger. Sammen med co-produsent Kåre Chr Vestrheim har de skrudd seg frem til et album med seks sanger som spenner fra i underkant av 4 minutter til over 20-minutters bravader. «Heavy Metal Fruit», med alle sine musikalske preferanser, er et progrock album som beveger seg i mange retninger, men med jazztrommingen som et filter mot det repetative. Sammen med fine pop-temaer som de returnerer til, går man seg aldri vill. Akkurat som det særs kreative jazzmetal-bandet Shining har trønder-trioen gitt det norske musikkåret en pangstart.

Terningkast 6

Shining «Blackjazz»

Ekstremsport

«Blackjazz» er ekstremsport for gærne jazzmusikere.
Med sitt femte album har de, av alle ting, blitt hakket streitere. Der «Grindstone» (2007) var villskap fra ende til annen, er «Blackjazz» mer håndterlig. Vel, direkte streit er den ikke, for det tenderer til lydterror. Ikke la deg lure av tittelen som hinter om Black (Metal). Dette er mer i retning av Grindcore med sine perplekse strukturer og ekstremiteter. Vokalist Munkebys overstyrte skrikevokal gir plata et litt platt 90-talls Nine Inch Nails-preg. De høres sinna ut, men jeg forstår aldri helt hvorfor de er det. Om ikke vokalen er platas styrke så er mengden med musikk og kompleksiteten overveldende. Shining er musikalsk unike i form av at de tar sats og renner inn i et skjæringspunkt få har vært før. Hadde de klemt inn mer sinne ville de ha tangert Grindcore-bandet The Locust fra San Diego som mesterlig kombinerer galskap, ekstrem-musikk og aggresjon inn i komposisjoner under minuttet(!) «Blackjazz» må forøvrig være ei fin plate å kjøre plingfest til; ta en skål ved hvert taktskifte. Det blir et kort og brutalt vorspiel.

Terningkast 5

Vampire Weekend «Contra»

Africana

Afrika, en fantastisk musikkultur med mange artister som har latt seg influere av vestlige toner. Vampire Weekend, New York-indie hipstere som igjen låner tilbake av den nye afrikanske poppen. Dialektikk i sin reneste form. Vampire Weekend har derfor en tonalitet, arrangementer og instrumentering som er høres friskt ut for mange vestlige lyttere. Den selvtitulerte debuten fra 2008 ga penger i kassa og med «Contra» har de snøret løpeskoene enda bedre.

Et album som åpner herlig friskt med «Horchata», forøvrig en nydelig drikk basert på ris, nøtter og sesamfrø. Like forfriskende fortsetter de med «White Sky» med et vårkåt falsett-refreng av vokalist Ezra Koenig. Nordmenn vil nok trekke frem frem Paul Simon for å forklare hvordan dette høres ut, men ikke overse influenser fra calypso og Afrobeat. Og ikke minst; dette er musikk med klare referanser til mye av den spennende musikken som lages i dag. «Contra» er snurrig og en riktig gledesspreder, men aller viktigst; et godt stykke popalbum man kan løpe maraton til.

Terningkast 6

Den tenkende manns country

Etter to dager med høyt tempo fra scena på Felix (Cockroach Clan og Drirty Oppland) lokket Shit City også de voksne konsertgjengerne ut på by´n.

SHIT CITY, SCREAMING T-KLEIVEN & TRIO GRANDE
Felix Pub & Scene, Lillehammer

«Vi fåkke´spella mer!» svarte bassist Knut Børresen da pulikum ville ha mer blues fra Screaming T-Kleiven & Trio Grande. Akkurat som Traktor to dager tidligere fikk publikum også denne kvelden mye for pengene med et langt oppvarmingssett. Det føltes nesten som en splitt-konsert. Men selv om publikum applauderte, måtte gausdølene til slutt pakke sakene.

Trangt om plassen
Shit City kom direkte fra Oslos rockeinstitusjon, Last Train, hvor de kvelden før mirakuløst nok hadde fått plass på den bitte lille scenen man finner innenfør døra hvis man ser godt etter. Selv om det er godt med armslag på Felix, greier de likevel å fylle hver krok av den tilmålte plassen med musikkutstyr. Når rytmeseksjonen på flere av sangene teller to trommiser og én perkusjonist blir det ikke mye plass til splitthopp og krumspring for gitaristene.

Lot musikken snakke
Kveldens musikalske høydepunkt kom med den nye sangen «Fleetwood Wilco» med gitarist Morten Lunde på vokal og Simen musiserende på trommesett nr to. Bassist Lars Erik Larsen kunne etterpå meddele at sangen «…kommer på vår neste skive som heter «Levva Livet»» til latter og applaus fra salen. Utover dette var de som alltid ikke i det pratsomme hjørnet. «Er det noen som har noe å si, så er mikrofonen her. Vi må nemlig stemme» spurte Simen. Men alle virket tilfredse med hva som ble presentert, for ingen grep muligheten til å forkynne eller meddele noen sannhetens ord til forsamlingen.

«Shit Heads»
Til å være på Felix, bestod publikummet av mange voksne konsertgjengere. Shit Citys innehar musikalske kvaliteter som ikke bare appelerer til jevnaldrende, men også til godt voksne som har vokst opp med bandets inspirasjonskilder på 70-tallet. En konsert med Shit City byr på flere kjappe rockere, melankolske toner og mer eksperimentelle og spennende sanger. Den trofaste og økende skaren av fans, av bandet døpt til «Shit Heads», setter pris på og blir villig med hvor enn bandet tar veien.

Ved veis ende
Ordknappe som alltid takket de for seg med «Da er vi ferdig. Takk for oss.» Ned; og opp igjen på scenen. Noen ekstranummer og så var årets konsertrekke på Felix Pub & Scene ved veis ende. Det første tiåret på 2000-tallet ble avrundet med en nydelig versjon av Neil Youngs «Tonight’s the Night» som dermed avsluttet kvelden med flere betydninger.

Tre nøtter til Lillehammer

Med ribbe og lefse innabords blir man lett sedat og gammelmodig. «Veteranene» i Cockroach Clan spilte derimot en av sine beste konserter gjennom 16 år foran hjemmepublikummet 2. juledag.

COCKROACH CLAN, TRAKTOR
Felix, Lillehammer

Er man klaustrofobisk anlagt, er ikke en tur ut på byen i romjula engang noe å vurdere. På Felix var trengselen stor og køen ved baren minte mest om rekken av gamle russiske damer som ventet for å kjøpe kål engang på 80-tallet. Lillehammer-bandet Traktor dro med publikum ned i kjelleren da de løftet opp skuffa og kjørte avgårde med kjetting. Amerikanerene har ørken-rock, mens med Traktor har vi vår egen fjellvidde-rock. Tung, repetativ og gitar-riff-basert blues-rock, populært kalt Stoner; her med rautevokal og med fokus på trøkk. De spilte et langt sett til å være oppvarmere og mottok underveis høfflig applaus.

Fullpakka Felix
«Velkommen til gards. Vi er Cockroach Clan!» utbasunerte vokalist Billy i halv-ett tida, kledelig antrukket i englehvitt. Med Bowler-hatt og spaserstokk var han lett gjennkjennelig som en av «the Droogs» fra Stanley Kubricks filmatisering av «A Clockwork Orange». Traktoren fikk stå igjen utpå jordet, mens et fullpakket Felix tok del i den vesentlig mer lystige og livlige turen med kakerlakk-klanen. Og dermed oppstod vill og kåt romjulsdans i salen. Jeg så Cockroach tidligere i desember da de toppet plakaten på «Oslo Pønkråkk Festival». Da gikk det i mange seige låter foran en gjeng med mette og livstrøtte pønkere som hadde opplevd alt. Men på Lillehammer gikk det unna og latteren satt løst i lokalet.

«Mr Porn»
Selvironien glødet varmt da de introdusere «Barbies on Drugs» fra 1995 med «Dette er fra den tida da vi var jævlig politisk korrekte… og det er vi vel ennå», lo Billy før han ironiserte over at gitarist og låtskriver Akke nå tjener til livets opphold i ei pornosjappe. «Så «Mr. Porn», denne har du skrevet til deg sjøl», gliste Billy. Cockroach har en god porsjon humor og Akke lirer alltid av seg noen velplasserte linjer når det oppstår situasjoner oppe på scenen eller i salen. De er et band som eksisterer fordi det er gøy, og siden brorparten av medlemmene er aktive musikere i andre konstellasjoner, holder de et høyt nivå.

Spilte med gips
Med all sunn fornuft og smerter lagt til side, spilte gitarist Akke den drøyt timeslange konserten med ett brukket håndledd i gips og det andre med en kraftig brist uten at det ble gjort særlig nummer av. Og i sånne situasjoner er smertestillende remedier greie å ha for hånden. Men å spille på sitt eget utested er ingen garanti for tilgang på øl. Allerede tidlig på kvelden gikk det tomt på scenen. Og da arrangøren ikke umiddelbart fylte på til tørste musikere, spanderte publikum gladelig.

Topp tre
Sammen med «Statens Menn» avsluttet kjærlighetsvisa «New England» en minneverdig kveld. Gjennom 16 år har jeg sett en del konserter med Cockroach Clan. Bandets formkurve har pekt både opp og ned, men kveldens forestilling er notert som en av topp tre

Them Crooked Vultures «s/t»

Neddopet gribberock

Hva kan gå galt når Duracell-dophuet Josh Homme (Queens Of The Stone Age), bass-legenden John Paul Jones (Led Zeppelin) og trommegud Dave Grohl (Foo Fighters, Nirvana) finner sammen? Svært lite, viser det seg. Josh har et sterkt musikalsk stempel som preger alle prosjektene han involverer seg i. Tidvis i overkant mye. Samtidig har mange av sidesprangene hans tendert til å bære preg av rå skisser. De beste idéene fra «Desert Sessions» platene fra slutten av 90-tallet, dukket senere opp ferdig bearbeidet på ulike Queens Of The Stone Age plater. Samtidig er mannens idéer noe av det mest spennende som skjer og har skjedd rocken det siste 10-året. At Dave Grohl prioriterer det joviale, men akk så konforme Foo Fighters er trist når man hører hva han presterer bak trommene. De erketypiske triolene og synkopene – mannen spiller trommeriff, i stedet for å holde strengeinstrumentene i hånden. Men den virkelige stjernen er John Paul Jones som formet den moderne rocken som bassist/organist og uunværlig arrangør i Led Zeppelin.

Sammen er de dynamitt. Selvsikkert dukket de opp under årets Reading festival i England tidligere i sommer som den store overraskelsen og spilte et 45 minutters sett av pur dynamitt.

Det er bare det at debuten (og det som kanskje blir deres eneste utgivelse, man vet aldri med Josh Homme,) ikke har gode nok sanger. For utover singelen «New Fang» er det skralt. Sangene er gjennomarbeidet; proppet med vendinger og spennende løsninger, tunge rytmer og frekke gitarer. Men det hjelper så lite når ikke sangene holder til mål.

Terningkast: 4

Jokke & Valentinerne «Levende (Så Lenge Det Varer)»

Ikke gråt over spilt øl

Opp fra intet dukket det opp et konsertopptak fra Sentrum Scene i Oslo, lillejulaften 1996. Jokke er drita. Han snøvler. Gitaren er sur. De spiller feil. Alt var som det skulle være. Slik det ikke egentlig burde være. For Jokke døde til slutt av en overdose heroin. Typisk nok på perm etter å ha lagt seg inn for avrusning hos Tyrili i Folldal. En klisjé. En sliten én. Jokke møtte seg selv i døra og ble spist opp av sine egne fans.

«Jeg har alt jeg trenger, får alt gratis, av hjernedøde fans som trur jeg er fattig. Bare på grunn av en eneste sang går jeg gratis på fylla hver jævla gang» ironiserer Jokke i «Suksess» og summerer opp sitt eget liv og karriere. Legenden Joachim Nilsen har heldigvis ikke blitt glemt og mytene vokser.

Historiene er mange, som da jeg selv møtte mannen under lanseringen av «Trygge Oslo» der plateselskapssjef Terje Engen ba meg om at «hvis Jokke ber om spenn, så ikke gi ham noe. Du får de ikke igjen.» Eller den beklageligvis sanne historien om da Jokke & Valentinerne var på turné og bandet klaget på at Jokke stinka. Terje fortalte meg at de tvangsbadet junkien i et badekar på hotellet og han hadde aldri sett et så møkkete badevann.

Utrolig nok er konserten fra Sentrum Scene det eneste opptaket som eksisterer av bandet i respektabel kvalitet. Rått og røti, samtidig er det en befrielse å slippe noen av de kørni arrangementene som preget de første skivene. Til tross for den bittersøte smaken av en artist som døde så alt for tidlig, er «Levende» et flott testamente på hvor bra de kunne være. Oslo-publikummet synger med og spanderer øl på Jokke som kommer med kommentaren «var det et kjærtegn, eller?». Der skulle man ha vært.

Terningkast 5

Frøken indiepop av Norge

Gudbrandsdølene var mer opptatt av «knask eller knep» enn å se tre av Norges mest spennende indie-band. De oppmøtte fikk oppleve indie-dronningen Anne Lise Frøkendal musikalske imperium.

Konsert I Was A King, Bygdin og Harrys Gym
Felix, Lillehammer

På sølvfat serverte Felix en helaften med tre av våre fremste eksporthåp som høster lovord i de riktige kanalene rundt om i verden. Ufordringen var å få lillehamringene til å forstå at det var her det skjedde. På Lillehammer. Akkurat denne kvelden.

Lett forvirring
Bandmedlemmene dukket opp på scenen i ulike konstelasjoner og kunne gi et litt virrete inntrykk hadde man ikke hørt eller sett bandene tidligere. Det var derfor betimelig når en lettere bedugget publikummer spurte bandet sent på kvelden om «Hvem er det som spiller nå?» hvorpå gitarist/vokalist Frode Strømstad høflig svarte «I Was A King».

Sonisk rus
Jeg regner med at rekkefølgen på bandene på denne turnéen varierte fra kveld til kveld. Men varianten de tok på Lillehammer ble litt pussig siden de begynte med det beste. Harrys Gym åpnet nemlig kvelden, badet i røyk og i sparsommelig rødt lys. Sangene deres ble mektigere i det lille lokalet og ga en sonisk rus. Det var tyngre enn på skiva da trommene fikk mer rom og volum. Det gikk på bekostning av bandets skjøre og forsiktige side; men deres velskrevne og fengende sanger som GD trillet terningkast 5 på tidligere i år, stod like godt.

Pulsen av Rondane
I hjertet av Norge ligger innsjøen Bygdin ved foten av Galdhøpiggen. Der ligger den vakker og stille. Slik høres også elektro-duoen med medlemmer fra 120 Days ut. De plasserte seg ute i salen med et lite bord med sine elektroniske remedier og en liten søt bordlampe som kunne ha tilhørt tante Bossa fra Sunnmøre. Bak de strømmet lyden av tidløs endeløshet ut fra høytalerne. Det var pulsen av en vakker, men brutal natur. Og klangen av storheter som de britiske elektro-heltenen Underworld, Krautrock-sjangeren og de tyske elektro-pionerene Kraftwerk.

En tam avrunding
Kvelden fikk seg en liten nedtur med I Was A King. En kunne tro at de hadde svineinfluensa for publikummet plasserte seg på betryggende avstand. Det hjalp heller ikke at det til tider var mer lys i salen enn på scena. Det ble kunstig da musikerene i løpet av kvelden knapt kunne skimtes. Når I Was A King heller ikke gjorde noe ut av seg, ble det tamt. De smellvakre harmoniene mellom Frode og Anne Lise Frøkedal forsvant i mørket og sangene som fører den skotske gitarpop-arven videre fikk ikke det fokuset de fortjener.