Eagles Of Death Metal «Heart On»

Slapp fest

Josh Homme (Queens Of The Stone Age, Kyuss)og Jesse Hughes satte seg som mål å finne ut hvordan The Eagles ville hørt ut hvis de spilte Death Metal. Svaret er at det hadde blitt en begredelig affære. Josh har med Queens Of The Stone Age (QOTSA)for det meste vist musikalsk klasse, men innimellom tryner han. Skikkelig. Her bærer det rett ned i grusen med nesen først så tenner og blod spruter. ”Heart On” høres ut som en mislykka inseminasjon mellom QOTSA, Rolling Stones og The Cramps. Målet var nok en funky rock´n´roll cocktail med masse soul, i stedet ble det oppvaskvann. Sangen ”Secret Plans” og tittelsporet redder det hele til å ikke ende opp med terningkast 1. Hvis du oppriktig mener du er interessert, så ikke kast bort tiden på sekunda vare. Prima vare er The Oblivians, Hot Snakes eller vår egne The Mormones.

Timbuktu på Bingo´n

En stor High Five!img_0030

 Den svenske rapperen Timbuktu leverte høstens største konsertopplevelse på et utsolgt Bingo´n.

I lokalet befant det seg en salig blanding av intellektuelle, hippe, snøbomser fra Hafjell  med strikke-
luer, hip-hop´ere med overdimensjonerte dunjakker og New Era-cap´er, samt festglade kvinner. Kveldens oppvarming stod DJ-duoen Juicy Fruit for. De stod anonymt bak i lokalet og spilte et fabelaktivt sett bestående av funk, Dancehall, old-school hip-hop og dub. Juicy Fruit skapte en tett ”klubbfølelse” og gjorde publikummet varme til kveldens store attraksjon.

Lille, store Timbuktu har på plate vært en berg-og-dal-bane opplevelse. Det splitter nye albumet ”En high 5 & 1 Falafel” ble tidligere i uka omtalt av GD som en utgivelse midt på treet. Men det løsnet når han tok med seg det 8-manns store funk- og soul bandet Damn. I løpet av kvelden skled de mellom funky toner calypso og mer nedstrippa hip-hop arrangement. Ikke ulikt det The Roots også holder på med på scena. Timbuktu og Damn har hatt tett samarbeid over flere år og er profesjonelle til fingerspissene. De mante frem sang, dans, hopp og synkronklapping. Belønningen var publikums hengivenhet og kjærlighet.

”Mår ni bra?!” spurte Timbuktu flere ganger og hver gang kom et rungende ”jaaa!” i retur fra det utsolgte lokalet. ”Fett som f**n!” repliserte rapperen. Musikerne på scenen var den rake motsetningen av introverte og svartkledte indierockere. De gjorde alt riktig denne kvelden og stemningen var fantastisk. Ikke bare tøyset de mellom sangene, men også musikalsk dro de på. Singelen ”Det Löser Sej” ble fremført i tonene av The Cures ”Lullaby og ”Karmakontot” fikk en ragga/sigøyner justering i sann Go Go Bordello-ånd. Toppen av kransekaka ble en koreografert tamburin-duo solo. Og når de avsluttet med hit-singelen ”Alla vill til himmmelen men ingen vill dö” var kvelden fullkommen.

Bloc Party «Intimacy»

Den sure svie

Britene har gitt oss to knallsterke album, men deres tredje utgivelse viser fallende kurve. Hopp over de to første sangene og gå direkte på ”Halo”. Det er umiskjennelig Bloc Party; de spastiske trommene, raske sangene, rare gitarlydene og vokalist Kele erkebritiske diksjon. Men de fantastiske sangene som har vært bandets varemerke er nesten visket bort. Hadde halvparten av låtene blitt skrellet av hadde det vært en dugandes EP.

For mange er de hva Radiohead burde ha vært etter ”OK Computer”. Men nå har svenskene tatt over festen. Etter den søte kløe, kommer dessverre den sure svie. ”Intimacy” er ikke dårlig, men man blir likegyldig av å lytte. Lysten til å trykke ”play” etter endt lytt er faretruende lav.

Portishead «Third» plateanmeldelse

Grøsseren

”Third” er ei plate man knapt kan danse, synge eller spille luftgitar til. Du tvinges ubønnhørlig tilbake til havnebyen Bristol. Det høres ut som et britisk 50-talls jazzband som har strandet i Berlin og mistet forstanden, glemt alt som heter bee-pop og gale soloer. Det er nedstrippet. Kaldt. Sparsommelig. Under ”We Carry On” og ”Small” drønner ekkoet av Gang Of Four og Birthday Party. På platas absolutte høydepunkt, ”Machine Gun”, kryper Einstürzende Neubauten og Kraftwerk oppover leggene. Likevel er det de avdempede og såre sangene som preger ”Third”. Dagens definisjon på kule sanger er totalt fraværende. Ingen introer som smeller. Ingen refrenger å nynne på. Ingen Timbaland- eller Neptunes-rytmer å riste rumpa til. I stedet er det mørkt og kaldt. Ømt. Vakkert. Med en nerve man sjelden opplever. Som en grøsser man ikke greier å tvinge seg bort fra, fordi man har blitt sugd inn i stemningen.

Satyricon – vår tids Stalin?

Jeg skrev følgende platenmaldelse av Satyricons «The Age Of Nero» og gav den på vegne av Gudbrandsdølen Dagningen terningkast 6:

Mektig

Satyricon med øyværingen Kjetil-Vidar Haraldstad skjærer bort unødvendig staffasje. I kontrast til ”Rebel Extravaganza” som var et spindelvev av ei skive, dyrker de et renere rocke-uttrykk. ”The Age Of Nero” (TAON) fremstår som seigt og monumentalt, til tross for at Haralstad innimellom fyrer av sine dødelige blast-beats bak trommene. Messingblåsere og perkussjon blir benyttet flittig og løfter lydbildet ytterligere. Legendariske Snorre Ruch (Thorns) som kan ta æren for den karakteristiske norske Black Metal stilen med sine demoer ”Grymyrk” og ”Trønderun”, har vært med å skrive sanger. Men hva han har bidratt med er ikke lett å spore da stilen hans for lengst er sugd opp av Satyricon. For det et umiskjennelig Satyricon med skarpe gitarer, Satyrs snerring og Frosts rasende trommer. Bare enda mer spisset og uten dødpunkter. TAON er enkelt og greitt en sann glede å høre fra begynnelse til slutt og er hittil deres beste utgivelse.

Der og da føltes det riktig.

Men noen dager etter hørte jeg gjennom Zao´s «The Fear Is What´s Keeps Us Here» og «The Age Of Nero» (TAON) fremstod med ett som en heller uinteressant utgivelse. Jeg vet nå at TAON ikke er ei plate som jeg kommer til å plukke frem kommende år og kose meg med.

Så hvorfor ble jeg så ekstatisk revet med? Er det noe med Sigurds særdeles monumentale framferd som får «alle» rundt til å henge seg på slep og hyle i kor etterhvert som han langer ut nye kommandoer? Etter å ha sett reportasjen i Lydverket av Satyricon i LA hvor de drev og mikset, var det en ting som stod igjen: Wongraven er enten paranoid eller så har en ekstrem drift for å måtte opphøye seg selv og tråkke ned andre han ikke liker. 

Han snakker godt for seg og er velartikulert. Men hvis man ikke sluker alt rått så henger ikke alt på greip.Er nå virkeligheten slik Sigurd velger å vinkle den som. Hva er Sigurds agenda? Hvis jeg ser én dokumentar til hvor norsk Black Metal dukker opp som tema og Sigurd nok en gang intervjues og får lov til å sette premissene for hva som er BRA og kvalitativ Black Metal, så spyr jeg. Jeg undres rett og slett på hvorfor norske journalister lar Sigurd holde på og hele veien definere og sette premissene for hva som bra og dårlig Black Metal. Jeg velger da å se bort i fra Fenriz (Darkthrone) som er medlem av samme «klubben» (les: er kompiser og dermed utgitt på Sigurds eget plateselskap Moonfog).

Formålet med å ture frem som en bulldoser, er selvfølgelig for å fremme Satyricon som et band som er i ferd med å bli gigastore og dermed selge flere skiver. Målet er å få Satyricon til å fremstå større enn det de er. Til tross for at amerikanske bransjefolk definerer norsk Black Metal som marginalt og uinteressant som salgsvare, fremstår Wongraven som en leksikonselger på Karl Johan. Dette leksikonet er det eneste som er verdt å eie og det er verdens beste. 

Darkthrone «Dark Thrones and Black Flags»

dark_darkthroneDjevelen mot strømmen

Norske Darkthrone er det eneste Black Metal bandet av betydning som ikke ser poenget i å bli rockestjerner. Ingen konserter, kun studioalbumer. Ingen produksjon. Kun Nocturno Culto og Fenriz – trommer og gitar. Akkurat som det forrige albumet ”F.O.A.D” fortsetter de å surre D-beat, råpønk og Thrash Metal rundt den kalde og mørke svartmetalen. Et ”friskt” pust på de senere skivene er vekslingen mellom Nuctornos iskalde snerring og Fenriz hysteriske bjeff og kastrathyl.

Alt tyder på at Darkthrone har solgt sjelen til djevelen ved ei veikryss, for de pøser på med riff og sanger av høy kvalitet på sin fjortende fullengder. Bare hør ”Hiking Metal Punks”, ”Witch Ghetto” eller ”Hanging Out In Haiger” som munner ut i et melodiøst ´Maiden parti. Darkthrone viser at påkostede produksjoner kan være penger ut av vinduet. Metallsjangeren preges av teknisk briljering og høye krav fra fansen. Darkthrone har alltid vært rak i ryggen og gjort sin egen greie. ”Dark Thrones…” minner om en demoninnspilling og viser at det er ideene som teller. Ikke hvor fort eller bra du kan spille.

Kings Of Leon «Only By The Night

Lat stadion-rock 

Tennesse retro-rockerne er i ferd med å bli den rufsete broren til U2 og Coldplay. Produksjonen er storslagen og sparsommelig. Og hvert album har singler som får A-rotasjon på radio. Kings Of Leon greidde det The Black Crowes aldri maktet. Enkle rockelåter med episke kvaliteter. En vokalist med en særdeles skjør og rusten stemme – med en knekk i som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Singelen  ”Sex On Fire” og ”Use Somebody” er albumet to beste spor. Men albumet som helhet fremstår seigt og tregt. Dette er bandets ”Achtung Baby”, men uten at man blir sittende ytterst på stolkanten og sitre av spenning. Jeg har forsøkt, men uansett hvor mye jeg hører av ”Only By The Night” så sitter jeg ikke tilbake med noe. Jeg føler meg tom. Ja, nesten lurt. Det blir som å kjøre Lada. Den frakter deg til du skal, men kjøreopplevelsen er ikke noe å trekke på smilebåndet av.

Glasvegas «s/t»

Høstens rockehype

De unge skottene har på godt og vondt blitt løftet opp av britiske journalister før de rakk å trekke pusten. I forkant av albumet har de gitt ut fire sterke singler som har skapt en suggesjon sist opplevd med The Arctic Monkeys. Singlene er definitivt høydepunktene på debuten, da resten fremstår anonyme. Flotte «Geraldine», “It’s My Own Cheating Heart That Makes Me Cry” får deg til å gråte og “Daddy´s Gone” er perfekt som siste dans med dama. Glasvegas spiller «shoegazer-rock» som ikke tangerer gamle storheter som My Bloody Valentines drømmende og monumentale vegg av effektpedaler. Utover de klirrende gitarene er det den hulkende og gråtkvalte Morrisey-vokalen som holder musikken opp i stående posisjon. Enten så elsker du den såre John Travolta (Grease) vokalen, eller så blir det bare alt for mye. Skjærer man inn til beinet er dette 50-talls-ballader og en teskje «Northern Soul» (soul-bevegelse i nord-England) inspirert musikk. Amerikanske Afghan Whigs satte standarden for hvordan rufsete rock og soul kan forenes. Opp dit er det fortsatt et stykke, men dette er tross alt en debut. Hypen kan derimot skuffe mange. For det er bare innimellom det glitrer av gull. «Glasvegas» går ikke inn i musikkhistorien med store bokstaver.

Haggis «The Beginning Of The End»

Provokatørene

Hvis du tror Turbonegro og Satyricon er det skumleste og beste Norge har å by på, så tar du skammelig feil. Hatecore-pønkerne fra Stavanger er per i dag Norges eneste irriterende og farlige band. Haggis er den psykopate bølla i nabolaget du løp for livet fra. Vokalist Ottar & co har mellom fylletattoveringer og slåsskamper spilt inn et pønk-album som det står respekt av. «The Beginning Of The End» preges av 08dyktige musikere, gjennomgående høy kvalitet på låtskrivinga og støtende tekster. Du skal grave godt ned i den norske undergrunnen for å finne tekster som er like urovekkende som den Type O Negative-aktige «Daterape Bonanza». Musikalsk ligger de godt plantet i den amerikansk pønk/hardcore som feks Black Flag, Poison Idea Minor Threat og NY-metalcore scena. Ideologisk er det den britiske Oi-scena som ligger bandet nært.

Det går kjapt i svingene og bandet har til enhver tid full kontroll. Den gutturale vrælinga til Ottar fullendes med «alle i salen»-koringer eller harmonier som i «Left To Burn». Haggis har naturlig nok blitt forbundet med rølp og lavkultur, men når de lager musikk som er så proppfull av gode ideer og høy grad av musikalitet er det bare å stryke alle de negative anmerkningene i karakterboka og føre inn klar toppkarakter med tykk strek.